Hodet sier ja. Kroppen sier nei.

  • 09.04.2016, 19:40

Dont quit your day dream

Da jeg var ti år drømte jeg om å bli kunstner. Jeg fikk blanke lerreter, oljemaling, kullstifter og fargeblyanter. Jeg malte min egen versjon av verdenskjente "Skrik", som fortsatt, den dag i dag, skremmer livskiten ut av meg når jeg går ned i kjelleren i pappas hus. Da jeg var 13 år drømte jeg om å bli designer. Jeg tegnet mine egne fotside silkekjoler, inspirert av Dior og Chanel. Jeg sydde min første kjole, som rent utseendemessig så ut som en søppelsekk. Da jeg var 14 år opprettet jeg denne bloggen. Jeg la ut webcamera-bilder av lusen kvalitet og skrev om min lite interessante hverdag, som hovedsakelig besto av å se opp til Mary Kate- og Ashley Olsen. Da jeg var 16 år drømte jeg om å bli modell. Jeg poserte som best jeg kunne for Trend Models i Trondheim og når jeg ser tilbake på bildene blir jeg stolt, flau og tenker at herregud, det var godt at du våknet fra drømmen til slutt. Da jeg var 17 år var jeg en av Norges mest leste bloggere. Jeg badet i sponsede produkter, ble intervjuet av Det Nye og la ut bøttevis av sminkevideoer, selv om jeg ikke er god på nettopp sminke i det hele tatt. Men, jeg skrev og skrev. Overfladiske innlegg og dypere innlegg. Og det var sånn drømmen om å bli journalist oppsto. Da jeg var 18 år begynte jeg å jobbe i klesbutikk. Jeg kledde opp damer med ulike fasonger og behov, i klær jeg elsket å selge. Jeg ble bedre kjent med mitt utadvendte vesen og innså etter hvert at jeg er en god selger. Jeg drømte om å bli butikksjef for min egen klesbutikk.



I dag studerer jeg journalistikk. Og jobber i klesbutikk. Og jobber med Instagram og blogg. Og driver min egen blogg. Bare fordi jeg tviholder på drømmen om at alt jeg gjør etter hvert kan resultere i en jobb jeg trives i som voksen. Èn jobb.

Men jeg har jo ikke bare én drøm. Jeg vil tegne og male. Blogge for alle som vil lese. Kle opp damer i klær som får dem til å skinne. Ta bilder av andre. Bli tatt bilder av. Skrive om vårens trender i et mote- og livsstilsmagasin.

Jeg tenker ofte på hvor jeg vil ende opp til slutt. Innimellom slagene slår det meg av og til at faen heller, kan du ikke bare slutte med alt, ta livet med ro og si deg fornøyd med en jobb normale mennesker går til hver eneste dag? For kroppen min er så sliten. Hodet mitt tenker og jobber og styrer tjuefire timer i døgnet. Du har glemt å blogge. Husk å legge ut bilde på Instagram. Faen, den leiligheta der har jeg ikke råd til. Du må begynne på det portrettintervjuet når du er ferdig på jobb i kveld. Oi shit, jeg må redigere bildene til jobben før visning. Men de siste månedene har kroppen min sagt litt stopp og det er både skremmende og irriterende. Jeg er ofte syk, får lett hodepine, blør neseblod, skjelver og når kvelden kommer og alt er gjort blir beina mine til gelé. Jeg har ikke overskudd til noe som helst, men har ikke klart å innrømme det ovenfor noen andre enn meg selv. Kjæresten min, vennene mine, familien min, kollegaene mine - jeg vil at de skal se på meg som hardtarbeidende, flink, morsom og omsorgsfull. For alltid.

Wake up.

I disse dager er jeg på jakt etter leilighet og selv om boligjakten alene er artig og lærerik, er det nok den som har fått meg til å tippe litt over i det siste. Jeg oppdaterer Finn.no ved hver mulighet som byr seg, har en egen bok hvor jeg noterer ned aktuelle leiligheter og den ene timen på sengekanten om kvelden hvor jeg vanligvis slapper av med hjernedød underholdning, bruker jeg nå på å sette meg mer inn i boligmarkedet. Jeg synes jakten er kjempespennende, men jeg gleder meg til vi kan si oss ferdige. Jeg er en liten perfeksjonist og jeg klarer ikke å gjøre noe halvveis, så jeg må gi 100%, alltid. På bloggen, på min personlige Instagram, på bloggen sin Instagram, på jobben sin Instagram, i butikken, på skolen, på hjemmebane, i boligjakten.

Men det er jo fint, for jeg lærer bedre meg selv å kjenne. Jeg klarer mye, men ikke alt. Og nå vet jeg hvor grensa går.

Dette er kanskje det mest rotete og ubalanserte innlegget jeg har skrevet i hele mitt liv, for det eier hverken struktur eller en rød tråd. Men det er også kanskje det mest ekte innlegget jeg har skrevet i hele mitt liv, for det er akkurat sånn jeg har det akkurat nå. Litt forvirret, litt rotete, litt ustrukturert. Litt alt. 




Helena

09.04.2016 kl.20:02

Du er så ekstremt flink til å skrive. Jeg tror alt kommer til å ordne seg for til slutt, uansett hvor klisjé det høres ut! Det er i hvertfall ingen tvil om at du er flink til det du driver med<3
Christina Marie

09.04.2016 kl.20:33

Du er så utrolig flink til å ordlegge deg! Jeg håper du tar nok hensyn til deg selv fremover slik at du ikke møter veggen. Som du skriver er du enormt sliten for tiden, så pass på deg selv!! <3 De som er glad i deg forstår at å yte 100%, alltid, uansett hva det gjelder, ikke er mulig for noen. Ikke kjør deg selv alt for hardt! :-) Du god nok uansett, hihi <3
Camilla S

09.04.2016 kl.22:06

Ta vare på deg selv og ikke nedprioriter tid med de som betyr mest for deg, for uavhengig av jobb, karriere og bosted er de det viktigste! Og nedprioriter bloggen, for vi venter gjerne en dag eller to på et bra innlegg fra vår favorittblogger <3 Heier på deg!
L

10.04.2016 kl.13:21

I feel ya! Har hatt en kjip start på året, med et møte med veggen etter et kjempetøft høstsemester og ting i familien som har tatt fullstendig luften ut av meg. For en uke siden gikk det opp for meg at jeg hadde 4 uker på meg på å skrive bacheloroppgave, og da satt jeg og grein i to timer før jeg innså at den må utsettes, hvis ikke går jeg på samme smellen i mai. Tok det opp med veileder på torsdag, meldte meg av hele bachelorsulamitten, og følte meg som en helt ny person i det jeg gikk ut av kontoret hans. Så du _må_ passe på helsa, det skal ikke være nødvendig å møte veggen i en alder av 20-21-22 for å skjønne at man ikke kan redde hele verden :)
Celine

10.04.2016 kl.13:33

Du skriver så bra synes jeg! Samma om innlegget er rotete eller ei, med et hodet som føles slik, er det naturligvis at ikke alle innlegg kan bli like ryddige og balanserte :) Og husk at det er lov å slenge seg ned i sofaen i armen til kjæresten, og bare ikke.. gjøre noe! :)
Camilla

10.04.2016 kl.19:50

Jeg blir stolt av deg når jeg leser bloggen din og livet du lever, selvom jeg ikke kjenner deg. Syns det er inspirerende at du følger drømmen din, og har kommet dit du er. Husker jeg fulgte deg på de gamle bloggene, og jeg syntes alltid du var så inspirerende og hadde mye bra å komme med. Det syns jeg fortsatt. Jeg tror at det jeg ser opp til hos deg er at du aldri gir deg, og vil levere hver gang. Men baksiden ved å alltid prestere over alt er jo at man får nok en smell om man presser seg for hardt. Som folk sier over her, så er det lov å slappe av mellom slagene og ikke føle presset overalt, det er lov å ta pause og la noen ting være som de er. Vet ikke helt hvor jeg vil med kommentaren, men prøver å si at man ikke må være "på" hele tiden, man kan lene seg litt tilbake. Jeg syns uansett at du er flink nok, selvom du selv kanskje ikke alltid føler at du strekker til.
Marie

12.04.2016 kl.19:28

shit! det er skjeldent jeg føler meg såpass truffet. Føler jeg har fjorten drømmer og at samfunnet tvinger meg til å velge en og gjennomføre den og bare den og jeg blir helt tullete av å måtte velge. Tida går for fort og den strekker ikke til og det er ikke mulig å følge alle drømmene, men shit altså det hadde vært så deilig om det hadde gått - og vi er jo veldig unge enda og det er nok av tid i framtida






hits




Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©