Dette innlegget er ikke rettet mot lesere som faktisk har innsett at det er en stor forskjell mellom Internett og virkelighet :-)

Jeg bare føler at jeg må klage litt, til de resterende. For nå har det jo seg sånn, at det ikke er noen andre i hele verden jeg er sur på - sett bort i fra noen av dere blogglesere, og da er det vel på sin plass at det er dere som skal få høre det også, eller? Blir vel litt feil å slå i hjel den uskyldige puta mi, fremfor å kjefte litt på de som faktisk fortjener litt pes.

Det har seg nemlig sånn, at mange av dere ikke er i nærheten av å forstå hva som er Internett, og hva som er virkelighet. Er dere Google? Vet dere alt? I mitt kommentarfeilt fremstår dere av og til som noen innpåslite viktigperer, som MÅ få spyttet ut deres negative tilbakemeldinger, uten at dere har den minste anelse om hva som faktisk er faktum. I og med at jeg er blogger selv, forstår jeg automatisk når andre bloggere blir svært oppgitte, spesielt når jeg en sjelden gang tar turen innom ett kommentarfelt. Den morsomste og mest irriterende kommentaren jeg kan få er; "Nå mistet jeg all respekt for deg!", for altså - kjenner du meg? Vet du hva jeg står for? Har du noensinne møtt meg? Vært med meg på fritiden? Vet du hvordan jeg er? NEI :-) HerreGUD, frustrasjonen er stor. Dere har jo ingen anelse. "Jeg har rett til å ytre mine meninger", sier dere. Seriøst? Men dette er jo MIN blogg, har ikke jeg rett til å ytre mine? Ville dere sagt over en kaffekopp at herregud du er en person som får folk til å begå selvmord, jeg mistet all respekt for deg, du eier ikke empati, du er rett og slett ett overfladisk menneske som ikke har opplevd en dritt i livet og som bare får viljen din, derfor har du ingen rett til å skrive ditt og datt. Ville dere?

Hei jeg heter KristineAM og bryr meg bare om merkevesker og klær :P <3

Jeg skulle så gjerne likt og sett hvem som faktisk satt bak disse dataskjermene. Hvilke blåste mennesker som får seg til å skrive slike ting, KUN fordi jeg har ett annet synspunkt på ting. Vi har jo alle forskjellige meninger, men det vi gjør i virkeligheten, er å diskutere dem med saklige og voksne argumenter. Ikke sant? Eller er dere spydige og barnslige i virkeligheten òg? Jeg bare lurer.

Vi er mennesker hele gjengen, men bloggere er så innmari utsatte. Hvorfor? Fordi vi velger å legge ut 1/10 del av vårt liv på Internett? Vi VELGER hva vi vil legge ut, hva vi skriver om - rett og slett hva vi blogger om. Denne bloggen omhandler mote og litt av min hverdag, og det vet dere godt. Fordi jeg velger å blogge om dette, er jeg da stemplet overfladisk diva som ikke har andre interesser enn klær?. For det har jeg jo. I massevis. Jeg bare velger å ikke dele det, fordi dette kun er en hobby, og ikke dagboka i nattbordskuffa mi. Hadde dere lest den, ville dere nok hatt ett HELT annet syn på meg. Men hvorfor engang gidde å bry seg? Det er dette dere får, og det er dette jeg gir. Ta det, eller la det være. Gi en lang faen i å tro dere er verdens klokeste mennesker som vet rett om alt og alle, og som tror en blogger er en usmakelig dritt fordi en blogger om mote. Det er jo rett og slett ikke rettferdig. 

Det eneste jeg gjør på fritiden er å se dum ut på bilder og pose foran kamera <3 xD

Det er mange ganger jeg tar meg selv i å tenke; "Slett bloggen, slett livet på Internett, bare lev ditt eget, og bli en normal person". Det er så UTROLIG kjipt å bli dømt ut i fra sin egen hobby. Det er kjipt at andre mennesker skal tro at du er en dritt, før de faktisk møter deg og innser at hey, hun var jo faktisk OK. Jeg blir helt gæren av det, jeg. Jeg skulle ønske alle dere usmakelige hatere var på topplisten i èn dag, fikk drøssevis av enda mer usmakelige kommentarer, og så skal vi se hvor lenge dere hadde holdt ut. To dager? Tre? Skjerp dere, og ikke tro vi ikke har de samme rettighetene og samme kunnskap som dere.

Det er dere som er verstingene, ikke vi. Amen, og takk for meg. Nå er jeg glad igjen.

Hei dere.

Jeg sitter på bussen tilbake til Molde, og har på veien lest gjennom kommentarene deres på forrige innlegg. Vanligvis greier jeg å formulere meg på en måte slik at alle forstår, derfor var det nytt for meg å få så mange negative tilbakemeldinger. Men, det var masse konstruktiv kritikk, og det setter jeg virkelig pris på, for dette gir meg muligheten til å rette opp/forklare hva jeg faktisk ville frem til.

Når jeg skrev forrige innlegg, var jeg ekstremt oppgitt over enkelte individer som misbruker det som faktisk er ekte problemer. Jeg skulle fått frem at det aldri var min hensikt å dra alle under en kam, for slik er det slettes ikke. Innlegget er rettet mot mennesker som slettes ikke aner hva smerte er. Mennesker som velger å tulle med nettopp selvskading, spiseforstyrrelser og død. For det finnes faktisk folk som kun er ute etter oppmerksomhet, og er villige til å gjøre drøye ting for å få det. Ettersom at selvskading, depresjoner, død o.l er blitt mer åpne og såre tema for mange, er det leit at noen mennesker skal bruke dette for "sitt eget beste", når det er så mange som faktisk sliter - på ekte.

Det er viktig for meg at dere skal forstå hva jeg faktisk vil forklare, og at innlegget ikke var rettet mot alle, men de som faktisk valgte å - tja, rett og slett sutre over ett liv som tvert i mot var så miserabelt. Jeg er bekymret for dere som virkelig sliter psykisk eller fysisk, og syntes det var så fantastisk og trist på en og samme tid at dere valgte å skrive deres hemmeligheter i mitt kommentarfelt, derfor ble jeg lettere irritert over de som misbrukte disse alvorlige problemene på helt feil måte.

Jeg håper ting ble litt mer oppklart nå, og om det fortsatt er spørsmål ved innlegget er det bare å fyre løs, så skal jeg svare når jeg kommer hjem :-) Det var heldigvis noen som skjønte at innlegget kun var rettet mot de som eier ikke-eksisterende problemer, men jeg ville gjerne oppklare det for de resterende. Min feil!

Klem.

Det siste døgnet har jeg lest de triste, sutrete og bemerkelsesverdige kommentarene deres om og om igjen. Hvorfor? Jeg blir rett og slett så himla fascinert over antallet mennesker som mener at livet suger, fremfor de som faktisk liker det. I «Hva er din største hemmelighet? pt.2»-innlegget, fikk jeg èn kommentar som tilsa at personen var tvers igjennom lykkelig. Over hundre andre kommentarer omhandlet selvskading, spiseforstyrrelser, psykiske lidelser, ønsker om å dø, ønsker om anoreksi og lignende. Det er stygt å si det, men jeg kom til og med over kommentarer hvor jeg tok meg selv i å tenke; hva faen feiler det deg?

Misforstå meg rett, men er det blitt en slags trend å ha noe å sutre for? Noe man kan få medlidenhet for? Oppmerksomhet? Jeg ble overrasket over antall mennesker i mitt lille kommentarfelt, av hele verden, som var klare til å gi opp. Klare til å gi slipp på livet, ta selvmord, havne i en ulykke eller kanskje verst av alt; kutte seg selv, ta på en synlig bandasje, og få oppmerksomhet og spørsmål rundt den. Er samfunnet virkelig blitt så skrudd?

Selv er jeg en person med en del bagasje til å være sytten år, men dette er noe jeg aldri har ønsket å dele med dere. Det er mye bagasje, og den er tung å bære på, men herregud, så sterk jeg har blitt. Når noen da skriver: «jeg har kjærlighetssorg, han var alt jeg hadde, nå driver jeg med selvskading», blir jeg lettere kvalm. Hvor gammel er du? 14 år? Gratulerer, du har fått din første kjærlighetssorg, men vet du hva? Det er mest sannsynlig, og forhåpentligvis ikke ? den første. Er du virkelig så avhengig av en gutt, at du ikke klarer å gå videre? Tror du helt innerst inne at dette var gutten du skulle gifte deg og få fem barn med? Man lærer jo av sine feil, det er jo hele poenget. Man opplever, lærer, og går videre. I tillegg tar man med seg denne lærdommen, og bærer den helt til man dør. Jeg tror det er sunt for oss, å lære at verden ikke er rettferdig, men at vi må akseptere den likevel. Godta det som ikke føles greit, og stadig vekk innse at; hei, jeg kom meg jo over denne kneika også, jeg.

Jeg kan virkelig ikke fatte og begripe at så mange av dere ser mørkt på livet. Dere lever jo, og dere er heldige! Jeg vil ikke tro på at samfunnet vårt har blitt så opp-ned at mennesker ønsker seg selv vondt for litt oppmerksomhet eller bekreftelse, det vil jeg bare ikke. Dere er så mye bedre enn det. Hva er vel vitsen med å leve, om man ikke snubler på veien i blant? Livet skal ikke være en dans på roser, det skal være litt turbulent, og det er det som gjør oss sterkere, bedre og visere. 

Jeg fikk jo tilsendt løshår fra en nettbutikk, og ble kjempeglad! Husker dere det? Håret var langt, tykt og så rett og slett ut som mitt ekte - bare fyldigere og mer glansfult. Noen dager senere så jeg en dokumentar om akkurat dette, og fikk lettere panikk. JA, håret er ekte og indisk - men det er også noe bak det vi ikke ser. Alltid noe bak fasaden, dere. Ingen unntak.

Dagen jeg fikk tilsendt mine extensions.

Ja, vi vet at dette håret stammer fra India. Vet vi noe mer? Kvinner der nede sparer til kjempelangt hår, slik at de kan betale for å få det av igjen. I denne dokumentaren var det lagt fokus på en ung mor med en liten gutt, lutfattige begge to. Hun hadde ikke råd til guttens behov, og skrapte sammen de få pengene hun hadde, og sammen reiste de med buss til ett tempel. I India tror de på en Gud, og om kvinnene barberer av seg håret skal dette liksom være oppskriften på ett bedre liv, noe de tilfeldigvis aldri får.

De har ingen barberhøvel, så håret blir skjært av med kniv, og den unge jenta sitter igjen med kjøttsår i hodebunnen i tro om at ett bedre liv er på vei. "Guden får håret mitt, til gjengjeld får jeg og gutten min det fint". Det de mange inderne ikke er klare over, er at alt håret som skjæres av hver dag, sendes inn til fabrikker, vaskes og sendes til rikere land - for eksempel oss, Norge. Mennesker som har mindre enn minst, betaler i håp og tro om ett flottere liv, mens det egentlig kun er Norges befolkning som ender opp som enda flottere, med hår vi ikke trenger.

Jeg vet at en stor andel unge jenter i Norge tar i bruk extensions hver eneste dag, og greit nok er det - men er dere egentlig klare over hva som skjer bak sceneteppet? Jeg bare lurer. Jeg klarte i hvertfall aldri å ta i bruk mitt, rett og slett fordi jeg både blir kvalm, føler meg overfladisk og bortskjemt. 

Tenk dere litt om før dere kjøper luksuriøse extensions med 100% ekte indisk hår. Just sayin'.

Var dere klare over dette?

Hva er egentlig perfekt?

Er Megan Fox perfekt? Er Angelina Jolie perfekt? Er Amy Winehouse perfekt? Hva innebærer det egentlig å være perfekt? Det er øyet som ser det perfekte, men øynene ser forskjellig. Angelina Jolie er definisjonen på perfekt og feilfri for mange, men tror dere hun føler seg perfekt selv? 

Teller vi med personlighet når vi kaller en person perfekt? Ei jente kan være din oppfatning av perfekt, men oppføre seg som ei megge. Hun kan ha kritthvite tenner, være slank og ha bra stil, men på innsiden er hun ett bortskjemt troll. Er hun perfekt fordi hun er pen? Ei jente kan ha litt flesk på kroppen, gå i joggis hver dag og ha den søteste personligheten og det største hjertet. Er hun perfekt fordi hun har en bra personlighet? 

Er man perfekt om man har en plettfri fasade, og er ett over gjennomsnittet polert menneske? Hvorfor? Kan du begrunne svaret ditt, sånn skikkelig? Vi streber etter perfeksjonisme, dere. Vi vil alle være perfekte, i alles øyne. Det må jo være vanskelig å prøve å leve opp til noe som ikke går, og å hele tiden sammenligne seg med andre. Ofte får jeg på bloggen høre at du er perfekt. Jeg vil være som deg. Du er forbildet mitt. Hvorfor? Kan dere med hånda på hjertet si at JEG er forbildet deres? At JEG er perfekt? For det er jeg jo ikke. Hva i helvette er perfekt? Jeg slæsker foran TV'en mens jeg hiver i meg potetgull, jeg gråter som ett menneske skal få lov til å gjøre, jeg har flesk på magen og to vampyrtenner. 

Hvorfor skal vi egentlig være perfekte? Hvorfor er dette målet? Og hvor i helvette ER målet? Finnes det noe som i det hele tatt ER perfekt? Mange mener Fotballfrue er perfekt. Er det fordi hun har ett stort hus, og en enda større garderobe? En skohylle på 10 meter? Er det fordi hun har blankt og blondt hår uten slitte tupper? Er det fordi hun baker fullkornsbrød uten karbohydrater hver tirsdag? Eller er det fordi hun er tynn, trener hver dag og løper 10 svette kilometer og fortsatt ser like bra ut? Jeg bare lurer. Dere ser jo bare fasaden. En brøkdel. Dere ser ikke at hun raper, om hun er dritings eller synger forferdelig. Dere ser bare det perfekte.

Dette innlegget har 26 spørsmålstegn. 0 svar. Om du klarer å fylle ut disse 26 spørsmålene, kan vi diskutere videre. Klarer du ikke, blir vi enige om at perfekt er ikke-eksisterende. Det finnes ingen perfekte mennesker, det finnes bare oss. En stor mengde mennesker som strever på veien mot noe som ikke finnes.

Hva er perfekt?

Det er ei jente jeg kjenner godt. Jeg vet alt om både fortid og fremtid. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var uvitende, for ting hun har opplevd holder meg ofte våken. Jeg tenker på hva denne jenta gjorde for å fortjene faenskapen, om hun fortjente det i det hele tatt - om hun noensinne kan klare å tilgi, eller om hun vil bære nag for resten av sitt liv. Hun drasser rundt på tunge tanker og små arr hver eneste dag, og det er bare jeg som kjenner henne godt nok til å se gjennom den overfladiske fasaden. Hvorfor smiler du? Hvorfor lever du? 

Jeg har fått lese dagbøkene hennes. Alle sammen. I noen år skrev hun hver eneste dag, så at det er en hel stabel med bøker kom ikke som noen overraskelse. Hun vridde hånden min ut av ledd, det gjør så vondt. Faen ta deg fordi du ødelegger livet mitt, spytter, sparker og slår. Holder ikke ut mer! Dessuten er jeg jævlig sulten. Jeg har kloremerker og spytt i håret. Hun vil jeg skal dø, hun sa det. Her i huset later mamma som at det er greit og slå, sparke, spytte, piske og klype - aldri gjør sånn mot barna dine, husk det. Altså, hva kan man gjøre? Når man får lese slike utdrag i dagboken til en venn, hvordan skal man reagere, og hva skal man si? Denne jenta har det greit per dags dato, om ikke hadde jeg aldri fått tillatelse til å skrive. Men det er jo så mange som sliter, dere. 

Hvem kan vi gi skyldebøtten til? Eller kan vi gi den til noen som helst? Er det noen sin feil i det hele tatt? At barn opplever vold i hjemmet er ingen hemmelighet, for det er flere enn man tror. Det er lett å klistre ett smil om munnen, ha en stor vennekrets og "ett perfekt liv", og samtidig komme hjem til ett levende helvette. Man kan helt enkelt og greit være to personer, fanget i èn kropp - uten problemer. Utsiden kan stråle, innsiden kan blø. 

Tanken slår meg ofte - hvis denne jenta ikke hadde fått hjelp tidsnok, hadde hun vært her i dag? Hadde hun fått muligheten til å gjennopprette livet til noe bedre, slik som hun i dag har gjort? Du, du, du og du kan ikke sette deg inn i situasjonen. Vi kan bare ikke. "Det går bra, du vil få det bedre etterhvert", er ei setning vi alle har tatt i bruk - uten engang å vite hva vi snakker om. For hva vet vel vi? Ingen verdens ting. Du kan vel ikke vite hvordan det er å bli misbrukt av sin egen mor? Du kan vel ikke vite hvilke tanker som florerer gjennom hodet hennes hver dag? Og du kan vel for faen ikke vite om det går bra? 

Hun sier at årene med møkk har gjort henne sterkere. Er det sant? Blir man sterkere av å få slengt stygge gloser etter seg hver dag? Blir man sterkere av å ligge på gulvet i fosterstilling, mens man tar i mot spark fra en illsint mor? Ikke gråt, da slår jeg. Slutt og gråt!   Jeg lurer på hva som utløste det hele, hva som fikk det til å begynne. Hva som kunne være så ille, at denne jenta i flere år sank dypere og dypere ned i en sump hun nesten ikke ble reddet ut fra. Og hvorfor er det bare jeg som har fått vite? Hvorfor snakker hun ikke med en psykolog? Er hun for redd, eller for flau? Det er så mange spørsmål, og så alt for få svar.

Jeg vil bare minne dere på at alle kan ha det vondt. Din beste venn, kjæresten din, den mest populære på skolen - eller den som slubber alene i skolegangen. Denne jenta valgte å betro seg til meg, og at hun nå har fått det bedre varmer hjertet mitt. Vi lever videre, sammen. Det gjør vi alle. Uavhengig om det er små eller store problemer for deg - vis at du er der. Vi har alle sagt at "det går bra", når det ikke gjør det - la heller en person eller to du stoler på få vite litt. Kanskje får du ett nytt og bedre liv du ikke visste at eksisterte.

Jenta som pleide å skrive om vold og selvmord, skriver i dag om gutter, venner og skole. Hjelp hverandre, hjelp alle, hjelp deg selv.

Lik gjerne innlegget for å spre budskapet til uvitende sjeler. Og har du noe du selv vil dele, anonymt eller ikke, er det bare å fyre løs <3

"Det er en bombe i Oslo!", ble ropt av norske ungdommer gjennom gangene i studenthjemmet vårt. Jeg var på språkreise i London på denne tiden i fjor, ett tre ukers langt opphold hvor jeg ble kjent med mange fantastiske mennesker. Ei jente som var bosatt og hadde all sin familie Oslo hylgråt - hun hadde nettopp fått en telefon fra sine nærmeste om hva som foregikk flere flytimer unna. Alt ble uklart for oss alle, en bombe i Oslo? Vi hadde ikke tilgang til TV på studenthjemmet, men alle prøvde og holde seg oppdatert både på Internett og telefon - og ikke lenge etter fikk vi beskjed om skyting på Utøya. 

Alt var forferdelig uvirkelig, og aller helst ville jeg hjem til min lille norske perle for å være med familie, venner og kjæreste. Den fine jentegjengen vår satt inne på ett rom - snakket og oppdaterte oss. Jeg klarte ikke ta det til meg, klarte ikke skjønne at det faktisk var sant. Vårt lille land, utsatt for terrorangrep - alt grunnet èn mann. Finnes det slike mennesker i Norge? Er han engang ett menneske? Hvorfor gjør han det? Få han til å stoppe!. 

"Kjæresten min ble skutt i dag.. om 6 dager hadde vi vært sammen i ett år". Denne kommentaren vil alltid sitte i mitt hjerte. Èn av mange. Jeg hverken vil eller klarer å sette meg inn i situasjonen til de som sitter igjen, men jeg sender dere mange varme klemmer og omtanke. Det gjør vi alle.

Noen hylgråt, noen var desperate, andre satt i tankespinn. Jeg var vel mest sistenevnte. Jeg klarte ikke, og klarer fortsatt ikke, å forstå. Vi felte alle tårer, og vi tente alle lys - men forstår, det gjør ingen. Er det egentlig mulig å forstå? At èn person kan være så syk i hodet, er for meg en gåte. Vi har alle lest om ungdommer som vitnet under rettsaken, som befant seg på Utøya 22 juli 2011. De var der, de overlevde. "Han smilte mens han skjøt". "Jeg måtte amputere armen min". Jeg får så ekstremt vondt av å se og høre, fordi urettferdigheten tar over. Men han seirer ikke - han har bare gjort oss sterkere. Han vil alltid være en forhatt mann, og vi vil stå sammen i evig tid..

..Vi er jo tross alt Norge 

Jeg leste Elise sitt innlegg HER, og det var fantastisk.

Endelig får vi høre historien fra en bloggers perspektiv, dere. For det er jo så sant, absolutt alt.

Hvorfor har dere som lesere lov til å påpeke alt dere mener er feil? Hvorfor gjør dere det i utgangspunket? Jeg mener, finnes det noen som helst nytelse i å konstant lete etter feil ved andre mennesker, for så å skrive det anonymt i ett kommentarfelt? Jeg forstår det bare ikke.

I går var jeg med på et intervju som omhandlet bloggen, men også meg som person. Hvordan tar du til deg kritikken du får? Har de stygge kommentarene gjort deg mer hardhuda som person? Er det for lesernes skyld at du deler dype innlegg med personlige erfaringer på bloggen? Jeg vet ikke. Spørsmål jeg aldri hadde tenkt ut et svar til kom flyvende mot meg, og da var eneste mulighet å la hjertet snakke. Hadde dere følt dere forjævlige om levende mennesker på to bein stadig vekk skulle påpeke at øyebryna dine er fæle, at du har blitt sykelig tynn og at du som person er forkastelig? Ja, og på samme måte er det for oss bloggere - for gjett hva, vi er jo levende mennesker på to bein vi også.

Det å være blogger får meg til å innse hvor mange trangsynte mennesker som faktisk eksisterer. Kanskje er det stygt sagt, men ikke i nærheten så stygt som det noen av dere velger å spytte ut i kommentarfeltet. Jeg blir virkelig kvalm, og begynner å tenke på hva som kan være årsaken til denne ueksisterende folkeskikken. Noen av dere vet hvilke knapper dere skal trykke på for å såre meg, fordi jeg har delt mine personlige erfaringer med hele Norge. Det får meg til å angre på det jeg har skrevet og delt, når jeg i utgangspunktet kun ville hjelpe folk i samme båt. Du har lagt på deg skråstrek du er syltynn, sjekk BMI'en din'a. Det stikker i hjertet at mennesker, alle fra samme art, ønsker å ødelegge meg. 

Jeg gir jo faktisk en lang faen i deres meninger om meg, fordi jeg rett og slett ikke kjenner dere. Hvem er du? Er du en 10 år gammel jente som har blitt dumpa av kjæresten og mener du selv ser forjævlig ut?. Sånn begynner jeg å tenke. For hvem er dere egentlig? Og hvilke rettigheter har dere som jeg ikke har? Er dere klokere, bedre og penere enn meg? Er det egentlig greit at fordi en blogger er en blogger, så skal man godta alt man får slengt i trynet, og aldri få muligheten til å svare tilbake med samme mynt? Vet du hva, du er jævlig feit. På tide å ta etterveksten. Kostholdet ditt suger. Dekk deg til'a, søker du oppmerksomhet? Værsågod. Ble dere forbanna, sinte eller såra nå? Så fint, for sånn skal jeg ha det hver eneste dag - jeg er jo tross alt en blogger.

Dette gjelder såklart ikke alle, for de fleste av leserne mine skulle jeg likt og kjent. Jeg har en haug av venner jeg ikke vet hvem er, men dere varmer hjertet mitt og får bloggverdenen til å bli et bedre sted. Jeg har faktisk blitt glade i dere alle sammen, for det er dere som får meg til å tro på menneskeheten igjen. Tusen takk. Linjal på fingrene og smekk på kinnet til dere som ikke er vokst opp til å bli skikkelige mennesker.

Hva har dere å si denne gangen?

Fokuset på kropp og vekt de siste årene har økt enormt, og hvert jævla år ser jeg både blogginnlegg, tweets og Facebook-statuser som omhandler den såkalte "sommerkroppen". Hva er egentlig sommerkroppen? Det finnes ingen fasit. Stramme lår, sprettrumpe, gigantiske pupper og flat mage? Er det sommerkroppen vi jenter ønsker oss? Og gutter, er det sixpack, biceps på størrelse med hodet mitt og en rygg som er bredere enn hoftene mine dere ønsker å oppnå? Det jeg ikke skjønner, er hvorfor alle er så obsessed. Må springe tusen mil i dag og ta førtitusen situps før jeg legger meg, sommeren er rett rundt hjørnet. Om du hadde trent med jevnlige mellomrom, hadde du sluppet å "ta en siste innspurt". 

Selv spiser jeg som en flodhest og lar vekta stå uberørt når vi nærmer oss sommeren, fordi jeg vet at uansett hva jeg gjør, blir jeg aldri 100% fornøyd. For det er jo det som er sannheten - vi blir aldri fornøyde. Jeg, og mange av dere, er bare 16 år. Er det ikke lov å ha litt valpefett på magen og litt cellulitter på lårene når man er seksten? Eller er man dømt til å se ut som en vandrende Victoria's Secret-modell hver sommer? Vi har så mange merkelige forbilder, og enda merkeligere krav til oss selv. Såklart, vi skal jo være fornøyde - men snart må vi innse at det er en stor forskjell på reklame, TV, magasiner og virkeligheten. Det er få av oss som har pupper med melonstørrelse, en mage som er flat som en linjal og lår som ikke rører seg når man går. Vi har alle kroppsdeler vi liker, og kroppsdeler vi ikke liker - og slik kommer det alltid til å være. Kanskje, for noen, hjelper det å leve på gulrot og trene som en gal rett før sommerferien begynner - men det er jo likevel ikke riktig måte og gjøre det på. Om du vil ha en sommerkropp du er fornøyd med; se til og gjør noe med det FØR det er ti dager igjen til sommerferie. Det eneste du oppnår er et enormt sug etter søtsaker og potetgull, og et knust selvbilde når vekta fyker opp igjen en uke eller to senere. 

Jeg beundrer folk som klarer og spise sunt, trene med jevne mellomrom og er stolt over kroppen sin. Dette er egeninnsats, og sunt for kroppen. Folk som HVERT år skal ta "en siste innspurt for å få sommerkroppen 2012", må begynne å innse at metoden er helt på trynet feil. Jeg for eksempel, har ikke gjort noen innsats i høst, vinter og vår. Jeg har spist usunt og ikke trent en jævla dritt, og da kan den såkalte sommerkroppen 2012 bare ha det så godt. Det er jo bare min egen feil, på lik linje er det deres feil at dere nå må springe som en hest på tredemølla og spise musli til frokost. Jeg har jo hele tiden vært klar over at den perfekte sommerkroppen kan dra til helvete, fordi jeg rett og slett er nødt til å lære meg å være fornøyd slik jeg er. Hvem skal jeg imponere? Kåte 13-åringer som aldri har sett en jentekropp før? Nei, jeg har en kjæreste, og han elsker kroppen min slik den er. Venninner som sammenligner hverandres kropper? Sammenlign så mye dere vil, jeg vil heller kose med flesket mitt enn å gjøre det jævligste jeg vet; trene. Eller skal jeg imponere meg selv, kanskje? Kristine, jeg blir imponert av deg i sommer om du klarer å være fornøyd med kroppen din AKKURAT slik den er.

Ikke gidd og syte fordi du aldri oppnår den såkalte "sommerkroppen 2012". Gjør noe med det, eller hold det for deg selv - det er jo bare vår egen feil.

Det finnes ingen mer betryggende følelse enn å sovne i kjæresten sin armkrok om kveldene, det er bare sånn det er blitt. For mange av dere også, sikkert. Men denne følelsen er skummel, og skremmende. For tenk om dette en dag tar slutt. Sånn plutselig. At jeg ikke lenger har en fast gutt jeg kan stikke hjem til når det enn passer meg, en som holder rundt meg når jeg gråter, og en som får hjertet til å banke ekstra fort med en gang jeg ser han. Det kan jo faktisk ta slutt - når som helst. For det finnes ingen garanti når det gjelder kjærlighet. Vi har ekteskap, der to mennesker lover å stå sammen til døden skiller dem ad. Vi har barn, hus og felles økonomi - men heller ikke dette setter en garanti. Det er bare kjærlighet. 

Jeg er blitt helt avhengig, og det skremmer meg. Tenk hvis. Tenk hvis. Jeg og min kjæreste har ikke engang vært sammen i et helt år, men likevel er det forferdelig lenge, mener i hvertfall jeg. Nesten 11 måneder, der hele kroppen har hatt kjærlighet som drivkraft. Jeg har aldri tatt Jakob for gitt, for det er det dummeste man kan gjøre - men jeg har vendt meg til å ha han der. Jeg har vendt meg til å få en nattamelding hver kveld, at han stikker innom og spiser risgrøt flere ganger i uka og at han holder rundt meg mens vi ler av Paradise Hotel. Det er bare sånn det er blitt - og hvordan blir det da, om alt plutselig tar slutt? Om jeg ikke er klar for det, men likevel får et brudd slengt i trynet? Tenk hvis han finner noen han liker bedre enn meg, tenk hvis han ikke føler noe for meg lenger, tenk hvis han flytter til utlandet, tenk hvis og tenk datt. Vi er to, ikke bare èn - og det skremmer meg. Jeg har jo nesten alltid vært èn, og jeg har vært kjempefornøyd med det, men nå som vi er TO, er det nesten umulig å bli èn igjen. 

Jakob gjør meg bare lykkelig. Det er bare sånn det er blitt. Vi har det gøy, og han er som en bestekompis. Det er få personer som kan få meg til å le når jeg griner, føle meg fin når jeg er et mensenvrak eller som sier jeg er fin når jeg kun er det motsatte. Jeg føler meg bare så ekstremt heldig. Og jeg føler også at det er fåtall av disse gutta. Tenk hvis det blir slutt, og jeg aldri klarer å finne en som kan toppe Jakob? Bare tenk hvis.

Jeg husker at jeg koste meg som singel. Ingenting var finere enn nettopp det. For man er jo selvstendig, uavhengig og fri - det er jo akkurat det man er. Man kan gjøre hva man vil, med hvem man vil - uten at det får konsekvenser. Men likevel tok kjærligheten meg med storm, og nå føler jeg meg svak. Jeg er svak for kjærligheten, og han jeg elsker. Jeg kunne gjort hva som helst, og det skremmer meg. Er jeg virkelig blitt en så svak person, at jeg trenger kjæresten min for å få dagene til å gå fremover? For han gjør meg så bra. Han får meg til å føle meg så fin og grei. Og selv om han ikke hoster opp en romanlang tale med kloke ord når jeg er nedfor, hjelper det alltid med en god klem og en enda bedre armkrok. Jeg er redd for å miste kjæresten min, uansett om vi har det så bra som vi aldri har hatt det før. For herregud, bare tenk hvis.

Jeg er bare blitt avhengig, av kjærligheten.

Noen av dere som føler det samme?

Hei skjønne lesere <3

Jeg vil bare ta opp en liten ting med dere, som dere graver og spør irriterende mye om. Jeg setter sånn pris på at dere bryr dere om meg, selv om jeg ikke i min villeste fantasi vet hvem dere faktisk er. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kjente noen av dere - for noen av dere er rett og slett bare fascinerende, godhjerta og omtenksomme. Det er så uvirkelig når det går opp for meg at jeg faktisk har tusenvis av mødre der ute, som prøver å rette meg opp og passe på meg. Men noen ganger kan det faktisk bli litt for mye. Vekta mi. Kroppen min. Er det virkelig et så spennende tema, at halve kommentarfeltet mitt i hvert innlegg trenger å bli bombadert med kommentarer basert på nettopp dette? 

"Ikke for å være frekk.. men du ser anoreksik(?) ut.. på låra dine hvertfall.. likte bedre når du hadde former", "Hva er tipset ditt for å bli så tynn? du raser ned i kilo.. urettferdig :(", "Elsker bloggen din, men syns du er blitt utrolig tynn i det siste! pass på så du ikke blir noe tynnere :)", "Wow.. du vet du har blitt helt sykt tynn nå.. sånn.. veldig tynn. pass på deg selv:), "Hvor tynn skal du egentlig bli??" og "Du har fått sykt tynne ben !. hva er hemmeligheten?", er et lite utvalg av kommentarer som gjentar seg flere ganger daglig.

Med all ærlighet i meg, sier jeg at jeg ikke har prøvd og gått ned i vekt. Det er ingen hemmelighet, ingen magiske slankepiller eller at jeg har begynt å trene. For jeg spiser, og jeg trener ikke. Og det passer meg perfekt. Jeg hater å trene, og ser rett og slett ikke behovet i å utføre noe jeg synes er så dritt. På den andre siden, har jeg det fantastisk bra for tiden. Jeg er tvers igjennom lykkelig. Om sommeren er jeg i ekstase, så været har tatt meg med storm. Vennene mine, kjæresten min og alt - alt er bare fint. Jeg fokuserer mindre på kroppen min og vekta mi, fordi jeg rett og slett ikke har tid - og hvor deilig er ikke det? Det er ikke til å legge skjul på at jeg alltid kaster i meg masse mat, godis og sitter mye inne når det er stygt og ekkelt vær, men når det blir varmere og pent vær, er jeg rett og slett i en slags ekstase. Jeg spiser mye frukt og grønt, drikker mye væske og beveger meg mye til enhver tid, og det er kanskje det som har fått meg til å gå ned et par kilo, uten at jeg selv har merket det. Men dere bloggmødre, dere følger med! Hehe.

Så nå vil jeg helst få slutt på disse kommentarene som tråkker meg ned hver dag. Jeg vil ikke at dere skal tro jeg går inn for å slanke meg på usunt vis, og at noen av dere velger å fortelle meg at det er stygt at jeg har blitt tynnere. Jeg trives veldig godt med kroppen min nå, fordi jeg er glad, lykkelig og ikke fokuserer for mye på den. Har ikke veid meg på en evighet, og slik skal det fortsette :-)

<3 Hilsen "anoreksik" som en leser presterte å kalle meg.

Jeg og to andre har et naturfagsprosjekt som omhandler slanking, overvekt og selvbilde. Jeg tok for meg temaet slanking, og tenkte og si litt om det samme til dere. 

Spesielt i tenårene, vet jeg at alle tenker på vekta si. Skavankene sine. Hva man kunne gjort for å se bedre ut, og hvordan man vil gjøre nettopp dette. Men det er så utrolig mange som velger feil måte for å gå ned i vekt på, fordi man ikke kjenner til konsekvensene som følger med etterpå. Det er så enkelt å bli påvirket av absolutt alt man omgås med i hverdagen; bloggere, modeller, TV-serier, reklame og magasiner. Men likevel er det viktig å gjøre ting på rett måte, om man først har gått inn for det.

Jeg skal ikke holde en lang tale om at man burde være 100% fornøyd med seg selv, uansett komplekser eller skavanker man er ufornøyde med - for selv om det er slik det burde vært, er det desverre ikke sånn det er. Vi lever i en verden hvor utseendet har blitt noe av det viktigste vi har, og vi kan nekte så mye vi bare vil - men vi bryr oss hele gjengen. 

Men èn ting vil jeg få ut av denne bloggposten, og det er at vi må slutte å tenke på feil måte. Vi må slutte og tenke hva om jeg slutter å spise denne uka? Da går jeg sikkert ned 4 kg. For det er rett og slett ikke slik det fungerer. Jeg har selv vært der, og jeg kan for all del innrømme at tanken fortsatt slår meg. Men igjen, vi lurer oss selv. Og når skal vi innse dette? Vi slutter å spise en liten stund, lever på ei gulrot og et par glass vann, men hvor lenge varer det? Før eller senere bryter man ut, og kaster i seg all maten man kommer over. Jeg begynner på nytt i morgen, isteden. For det er akkurat sånn det fungerer. Når dette pågår, blir kroppen ødelagt. Kroppen får ikke tilført nok energi og næring, og dette fører til at kroppen blir slappere og humøret verre. Man blir en godt isolert person som prøver og holde motet oppe. Motivasjonen er kanskje på topp når vekta viser 2 kg mindre enn sist, men med èn gang man tar en liten matbit, fyker den tilbake til startvekta - og både selvtillitten, motivasjonen og kroppen blir ødelagt.

Uønsket får jeg kommentarer som sier; Hvordan får jeg anoreksi? Jeg vil bli tynnere. Og jeg blir så jævlig irritert. Personer som tydeligvis ikke har opplevd en dritt av ekte smerte, og som lurer seg selv trill rundt. Hvordan kan man ønske en sykdom som tar helt knekken på en? For man oppnår ikke bare at kroppen blir sykelig tynn, det verste er når kroppen ikke lenger vil fungere som den en gang gjorde. Man begynner å slite psykisk, blir asosial og holder seg for seg selv. Kroppen blir redd for mat, mat som er så viktig for å holde kroppen gående og frisk. Slutt og tenke feil, vær så snill.

Vil dere gå ned i vekt om dere virkelig trenger det? For all del, men gjør det på riktig måte:

- Spis 4-5 passe store måltider hver dag. Grovbrød eller kornblandinger til frokost, kanskje til og med ett glass melk. 2-3 av mellommåltidene per dag kan være frukt eller grønt. Kålrot, agurk, gulrot, brokkoli, appelsin, eple - dere kjenner vel regla? Rå grønnsaker er ekstra bra, så å benytte for eksempel middagen til å spise mye grønnsaker som tilbehør funker fjell.

- Minst 1,5 liter vann om dagen - jeg, og sikkert mange andre, bruker brus og andre drikker som tørstedrikke, men vann er den absolutt beste. 

- Ikke overbelast kroppen med masse trening på kort tid, om den ikke er vant med det fra før. Lite mat og mye trening fører aldri til ett bra sluttresultat uansett. Å trene små økter et par ganger i uka er mer enn bra nok, og alle som er misfornøyde med rumpa si kan begynne å gå i oppoverbakke på tredemølla. Å bruke trappen fremfor heisen er også et godt tips :-) 

- Om man virkelig vil gå ned i vekt krever det masse viljestyrke. For eksempel kan man prøve å kutte ut all godis i hverdagene, og kun spise lørdagsgodt, som man gjorde når man var 4 år. Man kan kutte ut brus som tørstedrikke, slutte og spise foran TV'en og lignende. 

Med denne bloggposten vil jeg ikke oppfordre noen til å slanke seg, for guds skyld. Men det finnes så mange ekstremt farlige måter å gjøre det på, og mange av dem fører til spiseforstyrrelser, noe jeg ikke unner en eneste sjel. Vi trenger å være fornøyde alle sammen, fordi vi fortjener det. Og om noen virkelig ønsker å gå ned i vekt, får man gjøre det på et sunt og fornuftig vis!

Håper dette innlegget hjalp noen.

Jeg har tenkt en del på det vi definerer som en rosablogger. La oss ta et kjent eksempel; ei jente med korte kjoler, lange slitte extensions, store push-up pupper og som kun blogger om overfladiske ting som sminke, hår, mote og hvilken krise det er at etterveksten begynner å komme til syne.

Det er lett for dere lesere å gjøre dere opp meninger om oss bloggere, for vi er tross alt bare en haug med personer dere ikke kjenner. Vi velger å blogge om overfladiske ting i livet, men på en annen side - er det ikke det dere vil se? En bloggverden er som en episode med Gossip girl, og dere elsker det. En liten moteverden med simple tragedier, anonyme kommentarer og et par dronninger som regjerer på toppen.

Jeg kan godt innrømme at jeg er en rosablogger, for det er jeg jo. Jeg velger å blogge om sminke, mote og min helt normale hverdag, og det er dere som velger å lese det. Men på hvilken måte er dette negativt? NÅR ble sminke, mote og en normal hverdag feil? 

Og på den andre siden, det er mange rosabloggere som også velger å dele sine innerste tanker med dere, og som også bruker deres store blogg på hjertesaker. La oss ta Sophie Elise som eksempel :-) Sophie Elise er en liten bloggdronning som stort sett blogger om overfladiske ting, og Sophie Elise er også ei jente mange av dere lesere velger å hate, selv om dere egentlig ikke kjenner henne. Jeg kjenner henne heller ikke, når det er sagt - men denne jenta velger jeg å forsvare. Sophie bruker ikke bare bloggen sin til å gjøre dere lesere fornøyde når det gjelder lesestoff om selvbruning, foundation og trening - hun bruker bloggen til å få frem hennes hjertesaker. Hun er i mot pelsindustrien, og jobber ekstremt for saken sin. Jeg mener at det er sånne personer vi trenger i bloggnorge, fordi hun har en enorm påvirkningskraft, sterke meninger - og samtidig gir dere lesere det gossipet dere faktisk leter etter. Man trenger altså ikke være stokk dum, ha 2 i snitt og være en overfladisk bimbo for å gå under kategorien rosablogger. 

kilde, sophieelise.blogg.no

Med andre ord, lesere - vi bloggere gir dere 40% av vårt liv. Jeg hadde et intervju i går, og hun spurte "Tror du leserne dine kjenner deg?", og jeg tok meg selv i å svare; "De TROR i hvertfall de kjenner meg, i virkeligheten er jeg morsommere, tuller mer og har det gøyere - men enkelte av leserne mine tror at de kjenner meg som person, når jeg kun velger å legge ut en brøkdel av livet mitt". For det er nemlig sånn det er. Dere kan faktisk ikke rangere oss rosabloggere ut i fra det dere leser og ser. Det vi velger å blogge om; det er DET dere kjenner. Å være en rosablogger har ulemper og fordeler, jeg har vært ekstremt heldig, og jeg får ikke masse salt i såret hver dag - men sånne flotte jenter som Sophie Elise, får huden proppet full av ufortjent dritt hver dag, kun fordi hun gir dere lesestoffet dere faktisk ønsker. Mote, hår og sminke - right? 

Jeg mener at å være rosablogger ikke trenger å være negativt, slik mange folk velger å gjøre det til. Vi gir dere det stoffet dere ønsker, og det er deres valg å lese det. Men noen rosabloggere velger også å blogge om fantastiske ting, hjelpe tusenvis av mennesker som sliter - bruke bloggen til noe mer. Man trenger altså ikke være ei tynn flis med en IQ på 30 for å være en rosablogger. Man er mer enn det.

Hva tenker du om rosabloggere?

Hvordan greier en så stor del av oss å vinkle vårt eget utseende og personlighet til noe negativt? I innlegget "deres hemmeligheter", forventet jeg drøssevis av pinlige flauser og kleine tilståelser, men så viser det seg at over halvparten av kommentarene deres omhandlet spiseforstyrrelser, dårlig selvtillit og andre tragedier. 

Det er et press om å se best mulig ut, ha flatest mage, være flinkest til å trene, ha størst pupper, ikke spise for mye og veie under to visse tall på badevekta - men hvorfor? Når ble det feil å ha litt flesk på kroppen, en nogen lunde god selvtillit og et tryne som ikke trenger å se ut som et levende magasincover hver dag? Det er et så stort press, og det tar helt knekken på flere enn jeg faktisk trodde. Og unge, uvitende jenter, som egentlig skal bekymre seg over sin første kvise og jomfrukysset sitt - leser, hører og får et feil inntrykk av verden, og ender opp med å telle kaloriene i en rispose og stikke langefingeren i halsen. Er det riktig, eller har det gått for langt?

Vi er mennesker, vi SKAL ha skavanker, celulitter, kviser, fett på kroppen og fregner i trynet. Men hvorfor fokusere på det, om vi ikke liker det? Jeg mener, det finnes jo så mye fantastisk også. Vi behøver ikke sammenligne oss med for eksempel kjendiser som ser ut til å leve på kjærlighet, lavkarbo-kaker og mat av luft. Det er alltid en del bak fasaden, livet til fremmede mennesker trenger ikke alltid å være så perfekt som det ser ut til - men igjen; vi vil alle være perfekte, og vi vil alle vise hvor fine, bra og gode vi er. Dette skjønner tydeligvis ikke en stor mengde mennesker, og noen av dere velger å straffe dere selv. Hvor langt kommer vi, om vi skal ta alt på ordet? Ingen vei.

Kom igjen, folkens. Spre litt livsglede, smil litt til verden, og stol litt på deg selv - det er alt som skal til. Ikke tenk stygt om deg selv når du skimter ditt eget speilbilde, se heller på det som faktisk var fint. La oss ihvertfall prøve, eller hva?

Det er så mye man enkelt kan sette ord på, men kjærligheten, den er det verre med. Jeg klarer ikke helt å beskrive hvordan jeg har det når jeg er i hans nærvær, eller hvor stort savnet er når jeg vet at vi skilles for en liten stund. Kjærligheten er så bra, og så verdifull, og alle fortjener å kjenne på den.

I det siste har jeg vært lykkelig tvers igjennom, fordi jeg innser at jeg har fått den snilleste, godeste og kjekkeste kjæresten jeg noen gang kunne tenkt meg. Jeg har alltid sett på tenåringsgutter som noen svake, kåte og egoistiske dyr, men jeg åpner øynene mine, og vet at jeg har tatt feil. Han har bevist det. Det er fullt mulig å være gutt, være grei, kjekk - og til og med ha en hjerne som fungerer. Tusen takk for det. 

Den utrolig gode og betryggende følelsen av å hver kveld kunne vie litt tid til å snakke med hverandre, om dagen, livet, hverandre - om alt. Jeg legger meg trygt, med et smil om munnen. Det er ofte jeg er sur, grinete, frekk og sliten, men uansett hvor mye jeg maser og sutrer i kor, er han der. Han er den eneste på denne jordkloden som klarer å få frem et smil om munnen min, om jeg så må grine og smile samtidig. Det er ingen følelse som er bedre enn å ligge i armkroken hans, lukte parfymen hans, og vite at dette er min plass. Jeg blir så takknemmelig, og lurer stadig vekk på hva jeg har gjort for å fortjene et slikt menneske som tar sånn vare på meg, og gir meg så mye kjærlighet.

Grip dagene deres, jenter. Kjærligheten er så fin, og ingen fortjener å gå glipp av den. Det å ha en bedre halvdel, som du virkelig kunne ofret alt for, det er så fint. Så betryggende. Jeg minner min fantastiske nummer to på at jeg elsker han hver dag, fordi han fortjener å høre det. Ung kjærlighet - så tragisk, men likevel så fantastisk.

Elsker deg, Jakob <3

Dette innlegget ble postet 13.mars 2011 på bloggen min, men temaet har blitt enda mer utbredt, og jeg velger å publisere det for andre gang. Jeg anbefaler alle å lese det, selv om det er milelangt - det har en hel masse viktig budskap i seg. 

Man kan utvikle både spiseforstyrrelser, depresjoner eller andre sykdommer. Sykdommer, dere. En mobber kan gjøre en annen person syk. Hvem vil ha det på samvittigheten? hvem vil sitte i gyngestolen sin som 60-åring, mimre tilbake til barne- og ungdomskolen, og tenke på at de gjorde en annen person syk? det er helt forferdelig, hvordan uskyldige unge får ødelagt livene sine for episoder i ung alder. Noen har det så ille, at de tar selvmord. Og det er forståelig, jeg skjønner dem. Hvem vil leve i et helvete, hvor alt skal være et ork? stå opp, sove, gå på skolen, spise, gå hjem/til plasser and so on. Hvem vil være den ène personen som ikke blir bedt i bursdager eller andre fine arrangementer? vil du? prøv og sett deg inn i situasjonen, forestill deg en hverdag som ligner et helvete uten like - og uansett hvor hardt du prøver, og uansett hvor fælt du får det ved bare tanken, skal jeg love deg at et mobbeoffer har det ti ganger verre i virkeligheten.

Det var en gang ei jente, hun hadde laangt mørkt hår og midtskill, alltid et smil om munnen. Hun hadde venner, gode lærere og familie som brydde seg om henne. Kysseleken og hopping av strikk i friminuttene på skolen, basketball og henging med hennes nære. Hverdagen var fin. Og så, èn dag - helt ut av det blå, bestemte familien seg for og flytte, flytte til et hus litt lengre vekk. De ville bo i et hus som var plassert i en idyllisk barnefamilie-gate, et hus på toppen av verden, hvor man kunne speide. Jenta måtte ta farvel med vennene sine, lærerne sine, og den fantastiske skolen hun hadde utbredt så mye på - men som alltid, var hun positivt innstillt på det nye livet, litt lengre vekk. For hva kunne gå galt? hun var både utadvendt, snill og glad i sine kjære. Dagen kom, hjertet pumpa nesten ut av kroppen og pulsen slo litt hardere enn forventa - første skoledag på den nye skolen. Inne i klasserommet satt hele klassen samla i en ring, det var visst det de brukte å gjøre om morgenen - jenta ble plassert i enden av ringen, blikkene svirret om hverandre, hvisking og tisking, intense blikk som aldri tok slutt. En mannlig lærer introduserte jenta for klassen, og så ble hun tatt godt i mot. Hun fikk venner som gjorde den ferske tiden på skolen mye enklere, og igjen kunne hun smile til verden.

Så kom perioden. Den plutselige - men likevel milelange perioden. Midt i all gleden, positiviteten og engasjementet - ble en forbannelse kastet over jenta, hvem kastet? vennene hun fikk, forlot henne. Nå var jenta "old news". Hun var ikke lenger noe å samle på, nå skulle de finne en annen jente og ta vare på. Hverdagen ble tyngre, hun hadde ikke lenger noen og gå til - og når hun trodde det ikke kunne bli verre, begynte hun og bli hengt ut. "Silikon lepper", og andre teite setninger fikk hun slengt til seg fra klassekameratene sine. For ja, hun hadde store lepper - så store som kjendiser den dag i dag sprøyter masse dritt inn i, for og få like. Hva kunne jenta forsvare seg med? hun ville rope på det gamle livet sitt, få det til og komme tilbake - hun ville hente de snille vennene sine, men var for flau til og innrømme at hun faktisk var blitt et mobbeoffer. Hun var ikke lenger utadvendt, snill og glad i livet - hun var en liten, redd og innskrumpa person som ikke utgjor noen forskjell. Og det var vondt. Hun sa ingenting hjemme, såklart sa hun ingenting hjemme - kanskje hun skuffa familien? ødela drømmene om å bo i en idyllisk barnefamiliegate? jenta levde videre, gikk alene til skolen og fullførte dagene. Hun fikk stadig vekk bemerkninger om leppene sine, utseendet generelt. Og så prøvde hun og rømme hjemmefra, men det gikk ikke særlig bra. Neste utvei var og straffe seg selv. For det var jo hennes feil, ikke sant? det var hun som hadde store lepper, det var hun som ikke hadde venner. Det fortjente litt straff. Hun fikk anoreksia. Det var så mye bedre, hverdagen gikk litt fortere - hun kunne tenke på å ikke spise, istedenfor og tenke på alt det andre. Hun kunne stenge verden ute, gjøre den til en bedre plass og være i. Så ble hun litt for tynn, det vistes ikke gjennom store baggy klær - ingen så det, bare henne. Og familien. Familien så det - og de så at hun ikke hadde det bra. Endelig.

Blå bittesmå piller, like runde som sola. Hun måtte fòres med dem hver dag, de smakte nesten ingenting med vann, så det gikk greit. Hun bare skyllte dem ned i magen, hun måtte jo det. Dagene gikk, flere måneder gikk. Jenta fikk etterhvert noen venner, noen snille venner - men hun var likevel både påvirket, miserabel og lei av styret. Heldigvis var hun så heldig at sykdommen ikke utviklet seg til det verre, det ble bare en liten hemmelighet som har forblitt skjult i hjertet. Hun savnet sitt gamle liv, hvor hun kunne tegne hjerter i løse luften fordi livet var så fint. Da hun kunne stoppe opp midt på gaten, smile, så gå videre - fordi hun var så glad. Familien skjønte heldigvis situasjonen, de ville hjelpe - de skulle flytte. En intens og god følelse hun ikke hadde følt på lenge, borret seg inn i hver eneste kroppsdel. Men det var flere måneder igjen av skoleåret - jenta måtte gjøre noe. Hun måtte være sterk, innse at det og gå rundt som en zoombie og ville ta sitt eget liv ikke ville hjelpe. Hun satt en deadline. "3 måneder igjen nå, dette klarer du" - og det gjorde hun. Det gjorde jeg. Jeg var jenta - og det er jeg fortsatt, jeg er fortsatt jenta som bærer på all dritten i hjertet, jeg er en av jentene der ute som kan sitte i gyngestolen som 60-åring og tenke.. "de gjorde meg syk". Men det er ikke bare DET jeg vil tenke på, for som en person som kom seg videre - vil jeg også kunne tenke på at de gjorde meg sterk, de gjorde seg selv svakere, de ødela sin egen samvittighet - og èn vakker dag, vil de se det selv. "Karma is a bitch only if you are", sies det - og det er faen meg fakta.

Dette er egentlig noe jeg aldri skulle skrive om, noe jeg aldri ville dele med andre enn meg selv. Hos meg var hemmeligheten trygg - men jeg velger og dele den med dere nå. Mobbere og mobbeoffer. Vi kan dele hemmeligheten sammen. Jeg har det utrolig fint nå, jeg er sterkere enn aldri før - og er rett og slett glad for opplevelsen min. En erfaring som gjorde meg sterkere. Selvbildet mitt var på bånn, men jeg har klart og bygge det opp igjen i løpet av åra - og det er noe jeg er kjempestolt av. Og leppene mine - har jeg aldri vært mer fornøyd med.

Noen tips til dere mobbeofre - snakk med noen som vil fårstå. Ikke vær jenta jeg var, som holdt alt inne, og bar på den tunge byrden alene. Det er tungt, ihvertfall i lengden - og uansett om du tror alle vil se ned på deg av den grunn, så vil du se at det var verdt det. Det finnes alltid en eller annen, foreldre eller foresatte, leger, besteforeldre, onkler, tanter, venner av venner - whatever. Noen. Det er bedre og løse opp i problemene MED noen, istedenfor å tro og håpe på at hverdagen tilslutt vil bli bedre, for det vil den ikke - med mindre man gjør noe med det. Noe annet man kan gjøre, er å sette en deadline. Hvor lenge kan man holde ut? om du feks. går siste året på ungdomskolen - sett deg målet og holde ut frem til du begynner på VGS, da får du en helt ny start, nye venner og et nytt liv. Det hjelper og ha noe og se frem til, man må bare sette seg selv på prøve - se hvor lenge man kan holde på i det samme kjøret, før man får belønningen sin. Tredje tips er å bytte miljø. Flytte til en plass ingen kjenner deg, starte på helt blanke ark - starte på en plass hvor ingen vet om mobbingen. Ingen kan dømme deg, ingen rykter svirrer - deg er bare deg og det nye livet. Alle kan vel si seg enige om at det er mobberne som i bunn og grunn SKAL bytte skole, skifte miljø og starte på nytt - men man må se realiteten i øynene, for det er faktisk lettere sagt enn gjort. Èt mobbeoffer - fire mobbere, skal skolen kaste ut fire av elevene sine, istedenfor at èn elev som ikke trives skal få muligheten til å frivillig starte på nytt? komme seg litt vekk fra de vonde minnene? dette er ihvertfall min mening.

Jeg har vært veldig heldig, har ikke opplevd sånn brutal mobbing som tar livet av folk. Mobbing som resulterer i at unge uskyldige mennesker begynner og kutte seg selv, straffe seg selv både fysisk og psykisk. Mobberne kan ha sånn innflytelse på vedkommende, at de tilslutt straffer seg selv - fordi de tror det er deres feil. Men det ER det ikke. Og ved dette innlegget, håper jeg og kunne nå ut til mobbeofrene der ute - jeg vil at dere skal kjempe for deres rettigheter, ha troen på et nytt og fint liv, og gjøre noe med situasjonen. Jeg vil også kunne nå ut til mobberne - for jeg VET at det sitter noen der ute, som leser dette - og vetat de enten har kalt noen, ertet noen over lengre tid, dyttet eller brukt vold mot noen, lagd et stygt rykte om noen, ignorert og fått noen til og føle seg alene, angrepet noen pga. rase, utseende, religion, klær osv. Og dere - jeg håper det sitter på samvittigheten deres. Jeg håper dere vet helt innerst inne i hjerterota, at èn dag - vil det slå tilbake på dere. Det er alltid en win-win situasjon, og selv om dere tar livet av noen unge mennesker, er det andre som kommer seg videre, blir sterke - og klarer og synes synd på dere, fordi dere har det så ille med dere selv at dere må rakke ned på andre for og føle dere bedre. Tenk det, mobbeofrene synes synd på mobberne. Jeg håper dere slutter. 

Sender et oppriktig lykke til - mobbere og mobbeofre ♥

Har dere sett denne? Den florerer rundt på Facebook for tiden, og den fortjener og bli sett. Noe av det som treffer meg midt i hjertet, er mobbing. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å få en uskyldig person til å føle seg så uønsket her i verden. Det er så utrolig mange mennesker som får ødelagt livene sine, og tilogmed tar selvmord - kun fordi noen mislykkede mennesker rakker sånn ned på vedkommende.

Det høres kanskje både feil og slemt ut, men vi har faktisk ikke plass til sånne hjerteløse folk her i verden. Hvordan det er mulig å påføre en annen person slik smerte er seriøst helt ubegripelig. Mobbere som får uskyldige folk til å ta sitt eget liv, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg mener kan ta sitt eget liv isteden. Det er så jævlig feil at de barnslige og ekle folka i verden hele tiden skal vinne, og det kan ikke fortsette sånn.

Gutten på videoen er så utrolig sterk, og jeg blir helt stolt av å se på han. Alt han har opplevd og påført seg selv, det er helt utrolig. Mobberne rakker sånn ned på en person at man begynner å hate seg selv også, og går derfor til angrep på seg selv istedenfor mobberen. Det er så ALT for mye mobbing i verden, og det blir så tatt for gitt. Vi er nødt til å gjøre noe med det - gripe inn hvis vi er vitner til det, eller få hjelp hvis vi er offere. Mobberne skal aldri vinne, de er for svake til å bare kunne ta sitt eget liv, og må derfor gå løs på andres. 

Så kom jeg over denne videoen, et svar til gutten på videoen over:

Det er så UTROLIG fint å se på, og jeg kan ikke annet enn å smile. Begge guttene på videoen virker så fantastiske og snille, jeg skulle ønske jeg kjente dem begge to. Det er så deilig å se at folk faktisk bryr seg, at det fins folk der ute som klarer å muntre opp.

Ikke la mobberne vinne.

"kjæresten min ble skutt i dag.. om 6 dager hadde vi vært sammen i ett år" - Leser

Jeg har ikke ord. Det som skjer er så forferdelig. At noe sånt skal skje med landet vårt og de som bor i det, det trygge landet som ikke har hatt en verre tragedie siden andre verdenskrig. Alle de vakre og uskyldige menneskene som plutselig, helt ut av det blå - blir utsatt for ting ingen fortjener å bli utsatt for. De unge livene som skulle på Utøya for å bli kjent, ha det gøy og diskutere, endte opp med å bli drept, savnet og få opplevd ting de aldri vil glemme. Det har alltid vært lett for meg å skrive om tankene mine, hva jeg føler - jeg har alltid likt å delt det med dere, men nå, når alt dette kommer skyvende som et stort lass som er vanskelig å ta imot, da blir det verre. Det handler ikke bare om meg og mine følelser, det handler om alle andre også. Hva de føler, hva dere føler. Hva dere har opplevd, som jeg ikke har opplevd. Det å miste noen kjære - ikke bare av en naturlig årsak, men fordi et monster ville bli sett og hørt på, og mente han gjorde noe for å støtte landet. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å være vitne til at noen en er glad i blir dratt ifra en rett foran øynene ens. 

Jeg tror at når noe sånt skjer vil man bare legge seg ned å forlate verden. Om man opplever at ens kjære går bort pga. en slik årsak vil man ikke leve selv heller. Man vil sove, for alltid. Det virker umulig å godta - og det skal man ikke heller, man skal ikke godta at noe sånt skjer, noe så urettferdig. Men man må være sterke, man må kjempe for ens rettigheter og behov. Og det man alltid må huske i en slik situasjon, er at folk reagerer forskjellig. Noen gråter, hyler og søker trøst - andre forblir stille og holder seg for seg selv, men innerst inne er begge like knust. Begge har en stor klump i magen som bare gnager og gnager og aldri går bort. Det er viktig å huske at folk er bygd opp forskjellig, man må få lov til å trekke til seg det som har skjedd på sitt eget vis - ingen kan tenke og handle for en annen. 

Monsteret som gjorde dette mot landet, menneskene som bor i det og alle pårørende rundt fortjener en straff som ikke fins. Han kan ikke kalles et menneske, for å gjøre noe sånt er umenneskelig. Og det at han faktisk sitter igjen med tanken om at han har gjort noe FINT for landet, er nesten det verste. Han tror han har gjort noe bra for landet, han støtter seg selv. En syk jævel uten hjerte og samvittighet, to viktige ting man trenger for å gå under kategorien "menneske". Jeg, og resten av Norge - sitter igjen som gigantiske spørsmålstegn. Hvordan skal man handle i en slik situasjon? hva skal man si og gjøre for å støtte andre? hva skal man si og gjøre for å støtte seg selv? han kommer til å sitte i fengsel for resten av sitt liv, å tenke at han gjorde noe bra. Norges mest forhatte monster fortjener å få tildelt en pinefull død, slik at han kan kjenne på en brøkdel av smerten han har påført andres hjerter. Den smerten han ga bort til foreldre, besteforeldre, kjærester, søstre, brødre, onkler, tanter, sønner, døtre og oldefedre. Den smerten han ga bort til hele Norges befolkning. Unge folk som skulle på Utøya for å ha det gøy, sitter herved igjen med dype arr som aldri kommer til å forsvinne, de må tenke tilbake - enten de vil eller ikke, de må godta at det var realiteten. Dermed synes ikke jeg - og forhåpentligvis ikke dere, at monsteret som ga oss alt dette, skal få slippe unna ved å kun sitte i ei fin celle for resten av livet, å tenke at han gjorde noe fint og verdifullt. 

Når det er sagt, er det viktig å ha èn liten tanke i bakhodet - som tilsier at vi ikke kan gi opp landet vårt pga. en slik tragedie. Jeg hadde aldri trodd at Norge ville få opplevd noe slikt, vi har alle vært veldig godtroende hele tiden - hadde ikke forutsett at noe slikt kunne skjedd med oss. For vi leser jo hele tiden om terrorangrep, krig og død fra andre land, men når det først kommer til Norge - DA får vi en liten oppvekker. Nå som dette har skjedd, er det viktig at vi likevel holder på den gode troen vi hadde om Norge før dette skjedde. Landet og folkene som bor i det går ikke under fordi èt monster gjorde noe sånt. Vi er sterke, vi nordmenn holder sammen. Vi klarer å bygge landet trygt igjen, selv om det alltid vil ligge glasskår og urettferdigheter strødt utover på veien vår. 

Igår hadde vi vår egne lille minnestund, det var trist - men utrolig vakkert. Det var tilogmed folk som reiste helt fra Brighton for å være med. Hvil i fred til alle de vi har mistet, og jeg sender masse varme tanker til alle pårørende. Ta sorgen slik dere vil, alle reagerer forskjellig - det er ingen som reagerer feil i en slik situasjon. Klem.

Vi har blitt så opphengte i vekt at det skremmer meg. Tanken får meg til å grøsse. Hvordan verden lever vi i? man skal hverken være for tynne eller for kraftige, men HVA er det egentlig vi ser opp til? hvordan ser en perfekt kropp ut? man kan godt svare "Jessica Alba!" uten å nøle, men hva er det som gjør henne til en frontfigur? hvordan ble hennes kropp den unge jenter skal se opp til? jeg prøver å være sterk, prøver å ikke falle tilbake til gamle spor - prøver å ikke tenke feile tanker om kroppen min, fordi jeg innerst inne vet at den er både sunn og normal. Den er hverken for tynn eller for kraftig, men likevel har jeg en konstant klump i magen som sier "nei, ikke spis det - dèt har du ikke godt av", eller "du har lagt på deg, dropp å spise idag". Jeg har ikke følt det sånn på lenge, men i det siste har jeg begynt å falle tilbake. Det er teit, helt feil og det plager meg intenst. Det er tungt for meg å dele dette med dere, 5000 mennesker som kan dømme, kommentere og protestere mot meg og min kropp. 5000 mennesker som tror jeg er verdens sterkeste person med et fantastisk selvbilde som aldri svekker, men det er så feil. Så utrolig feil. 

Jeg vet at mange jenter og gutter sliter med akkurat det samme, det å kunne godta sin egen kropp. Det er ingenting å legge skjul på, for selv om det er et veldig lukket tema i både vennegjengen, familien og resten av omverdenen - tenker absolutt alle på det. Alle kan slite, ha dårlige dager og føle seg totalt ræva, det er ingenting jeg ville kalt mer normalt, men det finnes en grense. Hvorfor kan vi ikke bare være fornøyde med oss selv? det er jo søren meg det jeg alltid har sagt, det er det jeg har skrevet til dere, og nå stritter jeg imot meg selv. Jeg klarer ikke styre mine egne tanker, følelser og handliger, det er som et handicap jeg ikke klarer å ta kontroll over. Det er flere som føler det på akkurat samme måte, flere som føler at de må ha en kropp på lik linje med det perfekte og umulige, flere som sliter seg ut både fysisk og psykisk fordi en til enhver tid har så slitsomme tanker som svirrer i hodet. 

"Du er så pen", "du er helt perfekt", "skulle ønske jeg så ut som deg", "du har drømmekroppen, Kristine" - slike ting sier dere til meg hver eneste dag, og selv om jeg ønsker og ta alt til meg, og blir like smigret hver gang, er det som om en polstring utenpå kroppen min skyver alt unna. Den lar ikke all rosen, alle komplimentene og det fine folk sier slippe inn til hjertet mitt, inn til hjernen min. Den bare skyver, skyver og skyver, tar aldri imot. Og når all rosen, det fine jeg tenker om meg selv og komplimentene skyves bort, sitter jeg kun igjen med restene. Restene som tilsvarer kritikk, et intenst ønske om en forandring og dårlige tanker om kroppen min som får meg til å gjøre feil handlinger. Det er nemlig utrolig lett å se på det negative, det er det man fokuserer på - det er det hjernen tiltrekkes av, selv om det gjerne skulle vært motsatt, og uansett hvor mye man protesterer, vet man at det er sant. Det er umulig å forandre, for det er bare slik det er blitt. Med dagene, månedene og årene. 

De trofaste leserne mine husker vel da jeg åpnet meg fullt og hederlig for bloggen, og delte problemet jeg hadde for en del år siden. Jeg vil ikke kalle det en full og åpen spiseforstyrrelse, det var mer noe som trakk kroppen min ned, noe som fikk meg svak, noe som holdt på å ødelegge kroppen min - helt til jeg fikk hjelpen jeg trengte. Og nei, jeg er så absolutt ikke tilbake der jeg var, men det er så utrolig lett å falle tilbake, så altfor lett. Èn kommentar, èn setning - eller kun èt ord, kan få fristelsen til å bli for stor. Jeg er en lett påvirkelig person, jeg er ekstremt godtroende og plukker med meg hvert eneste ord overalt, det er ikke alt man har lyst til å høre på - men likevel er det umulig å lukke ørene, det er umulig å ikke bli påvirket. Og det er vondt å bli dratt ned, kjenne at man sakte men sikkert mister den gode kontrollen man en gang hadde. For DET hadde jeg - i januar og februar hadde jeg så stålkontroll over meg selv og kroppen min at selvbildet og selvtilitten ikke kunne blitt bedre. Jeg følte meg pen, unik og vellykket. Jeg kunne kjenne i hjertet at jeg var hundre prosent fornøyd med min egen kropp, og at jeg var klar for å hjelpe leserne mine til den følelsen også. Dere fikk budskap, kloke ord og vanvittig med hjelp fra ei 15 år gammel jente som følte seg som et stjerneskufdd, nå føles alt tomt og ubrukelig. 

Jeg liker å kalle det tidsepoker. Epoker i livet mitt som går opp og ned, som en berg-og-dalbane, vet dere. Epoker hvor jeg føler meg fin, epoker hvor jeg føler meg ille. Nå er jeg inne i en epoke som får meg til å bli bekymret over meg selv, men jeg vet at det kommer til å gå bra. Jeg har viljestyrke, pågangsmot og er en utrolig sterk person, jeg kommer meg over det veldig snart. Klumpen jeg har i magen skal bort, den skal byttes ut med kjærlighet, glede og moro. Hjernen min skal få puste igjen, magen min skal få masse mat, den skal spise til den sprekker. Jeg bærer en maske foran alle, den skal bort - rustningen som kroppen min bærer på skal rives bort, sprekkes og knuses i tusen knas. For jeg - og dere, fortjener å ha det fint. Fortjener å føle at "hei, idag var jeg fin!" eller "ah, nå er jeg så fornøyd med kroppen min!", for det er sånn realiteten er, det er bare så lett å bli påvirket av både seg selv og andre, at man tilslutt tror på dèt - istedenfor sannheten. Det er lett å bli lurt til å tro feil.

Vi kan hjelpe hverandre, lov meg at dere står opp om morgenen, ser dere i speilet, og med èn gang dere finner skavankene deres, det dere mistrives med, det dere vil at skal både sultes og trenes bort - finn det positive. Finn det fine, det dere er fornøyde med. Det er alltids NOE, det er det hos meg også - jeg blir bare dratt bort fra det, for magnetismen i det negative er for sterk. For sterk for meg og kapasiteten som er igjen. Men om dere lover at dere gjør dette, skal jeg også gjøre det. Jeg skal kjempe, for meg selv og for dere. For oss. For selvbildet, for kroppen og for sunnheten. Det skal bli endringer, jeg skal gå inn i hjertet mitt, finne jenta fra januar og februar - og ta henne med hit, hun skal få kjenne på friheten, kjenne hvordan det føles å føle seg vakker. Unik. Perfekt. Hvordan det er å være fornøyd med sin egen kropp. Gå inn i dere selv og finn denne personen dere også, ikke la dere påvirke, ikke hør på alt dere kommer over, ikke ha feil person å se opp til. Bare vær dere selv, og vær fornøyde med akkurat dèt.

Kommer sikkert til å angre på at jeg skrev dette, men tankene måtte ut. Ikke skriv at jeg er fin, perfekt og vakker, det hjelper ikke, det får meg til å føle meg stakkarslig, barnslig og teit - og det er ikke det jeg vil. Jeg vil bare dele det med dere, dere er så fine, dere fortjener sannheten - dere skal ikke se opp til meg, tro at jeg er megasterk og aldri kan knekke sammen, for det kan jeg. Jeg er hundre prosent menneske, lagd av kjøtt og blod - jeg har det som alle andre, bare husk det.

Igår hadde verdens snilleste og mest godhjerta person bursdag, nemlig min aller aller beste Ida. Trondheim's jenta mi! åh, vi pleide å finne på SÅ mye gøy, og selv om jeg skulle ønske at jeg med hånda på hjertet kunne si at jeg husker alt som om det var igår, hadde det vært å lyve. Alt er ikke som før, for et halvt år er gått siden jeg dro, og selv om vi fortsatt holder kontakten og koser oss sammen når jeg først er på besøk i Trondheim, er ingenting så enkelt som det den gangen var. Èn telefonsamtale, og vi møttes i parken for å sladre, drikke iste-slush og finne på masse moro sammen. Åh, det er ikke før jeg faktisk setter meg ned og tenker tilbake på alt, at jeg virkelig innser hvor mye jeg savner min gode bestis! 

Håper du hadde en super dag igår, skulle gjerne vært der. MEN til helga kommer jeg jo på besøk, og du feirer bursdagen din, og da skal jeg være 100% trønder!! åh det skal bli så herlig å feire at du er 16 år, herlige jenta mi.

Gratulerer så mye med overstått, bestisen min.

Vi har det med å alltid tenke deg verste om oss selv. "Søren, hvorfor gjorde jeg det? jeg er så dum", "åh, jeg har blitt så feit", "skjønner at ingen vil ha meg, jeg er så stygg" - det er tanker som automatisk flyr gjennom hodet vårt litt for ofte. Hvorfor er det sånn? hvorfor skal en person måtte føle seg uønsket, stygg og teit - når det i virkeligheten er motsatt? for det er sånn det er - vi vrenger ting til det motsatte, vi blir så påvirket av vår egen tankegang at vi tilslutt blir blind for virkeligheten. Og det er DET jeg skal få frem her, for dette er noe vi alle må slutte med - både jenter og gutter knekker sammen, fordi presset om å ha en perfekt kropp har vokst enormt de siste årene. 

Jeg kan selvfølgelig bare innrømme med en gang at jeg er èn av millioner med andre mennesker som kjenner på presset en gang i blandt. Jeg kan føle meg feit, uønsket, stygg og spesiell. Og vi kan benekte så mye vi bare vil, men innerst inne føler alle det slik til tider. Det er umulig å unngå - men det som derimot er fullt mulig, er å endre tankegangen sin når man ender opp med disse tankene i hodet. Det har jeg lært meg å gjøre, og selv om jeg fortsatt kan slite med det, hjelper det så absolutt. 

Se på overskriften. "Om du føler deg pen, så er du pen". Stemmer det? klart det gjør. Jeg kan også si "om du føler deg feit, blir du feit", for det er sånn det er. Man blir slik man tenker at man er, synet vi har på oss selv i tankene våre, overtar virkeligheten andre ser. Ei jente kunne gått rundt og vært syltynn fra andres synsvinkel, men hun kunne sultet seg ihjel fordi tankene hennes hadde overtatt hennes eget syn, og fått henne til å føle seg feit. Det er en normal hverdag hos de fleste, men som sagt går det heldigvis an å forandre litt på den biten. Vi må FØLE oss pene, FØLE oss ønsket, FØLE oss sterke - i det neste øyeblikket er man både pen, ønsket og sterk. Se ting fra den posetive siden, tenk at folk er sjalu på deg og det du gjør - at det for eksempel er derfor vedkommende sender deg drepende blikk hele tiden. Du kan ikke gå rundt å føle at alle ser ned på deg, at du kun er en byrde, og at du er svak - da kan andre lese hva du tenker, å tenke akkurat det samme. Energien DU sender ut, går inn på andre - folk oppfatter deg slik du ter deg. Så med andre ord; om du føler deg fresh, fin, perfekt og snill - tenker andre det om det også. For tro det eller ei, holdningen vi har sier SÅ mye om hvordan vi føler oss. La oss si at vi har to jenter, den ène går med sammenkrøpet rygg og hodet ned, og den andre går med hevet hode og rumpa rett ut - hvem tenker vi automatisk at har best selvtillit? sistenevnte, såklart.

Her kunne jeg klagd på babyhårene mine, armflesket mitt og føflekkene mine - isteden velger jeg å tenke at håret mitt var stilig, vippene mine var fine og at nesen min hadde en fin vinkel. Da blir bildet automatisk litt finere, når jeg klarer å TENKE at det var fint. Skjønner dere tegninga? det håper jeg så inderlig, for ingen fortjener å føle seg som en dritt til enhver tid. Alle skal ha muligheten til å føle seg vakre - for det er vi, hver og èn av oss. Vi er unike, det finnes kun èn Kristine Amalie Angvik, og hun ble født som hun ble - for en grunn. DU ble født som du ble - for en grunn.

Jeg håper dere tenker over dette, og jeg håper at vi sammen kan skjerpe oss. Det er viktig å aldri miste troen på seg selv, man må se på det fine, ikke fokusere på det man er misornøyd med - og å lære seg å tenke bra om seg selv, er en utrolig egenskap som alle har innerst inne i hjerterota, og èn dag håper jeg at den blir godt brukt hos alle. 

♥♥♥♥♥ lykke til alle fine mennesker.

Dette er norsktentamenen min, lovte å vise den til dere - så de som vil lese får gjøre det. Oppgaven var "et vendepunkt i livet", og handler om ei jente og hennes liv. Anbefaler dere å lese den uansett, den gir en del budskap :-)

Edit: til dere som spør - jeg fikk karakteren 5, og tusen takk for ros!

Så gikk hun ut døra igjen, små forsiktige skritt bortover gangfeltet. Det var en blanding av høst og vinter ute, bladene på bakken var røde, gule og oransje - men luften var tykk og kald som i en tung vinternatt. Hun kunne kjenne det lange håret blafre til alle kanter, så den iskalde luften kom til bak ørene hennes, og helt ned til ryggen. På de fjorten minuttene hun brukte på å gå til skolen, fikk hun tid til å tenke på alt. Alt mellom himmel og jord. I dag tenkte hun på hvordan dagen kom til å bli, for det kunne man aldri være helt sikker på. Dagen kunne bli bedre enn en annen, men den kunne aldri bli helt fin - ikke for henne. Klokka ble mye, de små museskrittene hennes ble til større, raskere og mer arrogante skritt som ville rekke skolen. Hun kastet av seg de grå slitte joggeskoene i garderobeskapet sitt, og småløp inn til timen. Småløp inn til enda en forutsigbar dag hvor alt kunne skje.

"Hvorfor er du så stygg, Stine?", ropte Thomas utover hele klasserommet, mens han hele tiden hadde blikket festet på jenta nederst i høyre hjørne. Resten av klassen lo, all latteren boret seg inn i hodet hennes, hun fikk tid til å tenke på hvor forskjellig alle sammen lo. Høye og mørke, små og pipete, rare og brutale. En latter til enhver personlighet, men èn ting hadde de til felles - alle lo av henne. "Skal ikke håret være på hodet?", stemmen til Niklas fulgte på. Hun ville ikke åpne øynene, ville ikke se på det lange, fine og oppsparte håret sitt som lå på det hvite gulvet. Håret som nettopp hadde blitt klipt av med ei kjøkkensaks fra IKEA. Anita og Sara smilte bittert, de visste godt at de akkurat hadde gjort livet til ei uskyldig jente i sjuende klasse enda litt verre, og kanskje de angret litt på at de ødela håret hennes - men nå var det uansett for sent. Tårene hennes presset på, hun klarte ikke holde de tilbake lenger. Hun reiste seg opp, og småløp for andre gang denne morgenen - til toalettet denne gangen. "Skal du gråte litt mer nå, babyen?", skrek Thomas etter henne, mens han lagde fjollete bevegelser med både kroppen og munnen.

Det rant små mørkerøde dråper ned på det flisbelagte baderomsgulvet. Blodet strømmet på, det ville ikke stoppe. Kniven hadde skjært ekstra dypt denne gangen, så dypt at hun nesten ikke fikk puste. Hun fikk ikke nok oksygen, den satt seg fast i halsen, nesen og hele kroppen, men ville ikke slippe ut. Hun tok et vått og iskaldt papir på håndleddet, og presset hardt med de få kreftene hun hadde igjen. Blodet som ble presset inn mot papiret, lagde et fint og spesielt mønster. Det lignet på en regnbue, en regnbue av blod. Hun fikk tilbake pusten, det kjentes godt - den svarte hettegenseren hennes ble dratt nedover armene igjen, og nå var alt som før. Hun så seg selv i speilet, en liten, spinkel og hjelpesløs 13-åring med maskarasøl under de tunge øynene, og kort pistrete hår som var litt lengre på venstre side, enn det var på den høyre.

"Slipp meg ut!", stemmen hennes var pipete, det var den første gangen hun åpnet munnen denne morgenen. "Du fortjener å være innestengt, Stine!", ropte Niklas mens han lo så mye at valkene under den grønne flisjakka kom i bevegelse. "Ja, du burde ta hensyn til oss andre, Stine - vi kan jo dø om vi ser det stygge trynet ditt igjen", sa Thomas. Hun satte seg ned, tørket tårene med det blodige ermet på hettegenseren, og kikket på klokka. Èn time igjen. Skoleklokka ringte inn til time, og lyden av alle barna som løp inn til klasserommet ga en slags gjengklang i veggene på toalettet. Nå kunne hun åpne døra, og dra hjem. Hun satte føttene i joggeskoene sine, vannet sprutet til alle kanter - noen hadde fylt dem med vann. På hjemveien brukte hun tjue minutter, det var ekstra tungt å løfte føttene når de var gjennomvåte.

Klokka var rundet åtte, og hun visste at det var nå foreldrene skulle komme hjem fra jobb. Før pleide hun å tenke at det var trist å være hjemme så lenge alene, men nå var det helt greit. Det var en vanesak. "Faen, ba jeg deg ikke om å ta oppvasken, Stine?", nå var i hvert fall mammaen hennes kommet hjem. Katrine, het hun. Middels høy, mørkeblondt, langt hår som minnet om en Sunsilk-reklame, et stivt smil og en enda stivere personlighet. "Hvorfor gjør du aldri som jeg sier, din udugelige unge?!", ropte hun før Stine rakk å svare på forrige spørsmål. Katrine la ikke en gang merke til at håret hennes var klipt av, at det var skeivt og pistrete. Hun la ikke merke til at det siste sokkeparet hennes var klissvått, eller at hun hadde størknet blod på ermet. Det eneste hun la merke til var at oppvasken fortsatt sto på den gamle kjøkkenbenken, og at hun hadde vondt i hælene etter en lang dag på jobb i stiletthæler. "Kom og masser føttene mine, Stine - jeg har så vondt skjønner du", sa hun kommanderende. "Og ta med et glass brus på veien".

Hun satte seg ned i sengen sin, den lyserosa pysjen i silkestoff føltes deilig mot den kalde kroppen, og endelig kunne hun legge hodet ned på puta igjen, nå kunne hun være trygg. Drømme om et liv i en rosa boble, et liv hvor hun var populær på skolen, hadde drøssevis med venner og en kul kjæreste som alltid var til stede. Et liv hvor hun hadde en familie som brydde seg, kom tidlig hjem fra jobb og ga henne et kyss på kinnet når hun skulle legge seg. Det skulle hun drømme om i natt. Men rett før de hovne øyelokkene sakte men sikkert omfavnet hverandre, tenkte hun på hvilken fin dag dette egentlig hadde vært. Mammaen hennes hadde ikke slått henne, spyttet henne i ansiktet eller kastet henne ut av huset - og enda bedre, pappaen var ikke en gang kommet hjem. "Gud vet hvor han er, men han er heldigvis ikke her", hvisket hun stille til seg selv, før hun sovnet inn i sine egne drømmer.

Sola bredte seg utover hele rommet, og ga et fint gjenskinn i speilet. Hun myste med øynene, og smilte et beskjedent smil til seg selv. I enden på vinduet var det rim, så lufta var tydeligvis kjølig, men det gjorde ingenting. I dag skulle det bli en fin dag, en spennende dag. Hun skulle rømme til besteforeldrene sine i Ålesund, det hadde hun drømt om. Og drømmer skal realiseres.

"Jeg trenger truser, en genser og ei bukse", sa hun til seg selv. "Og sko til å gå i", fortsatte hun. Hun hadde ikke mange klær, men de få hun hadde pakket hun ned i en slitt, gammel bag som var arvet av sin avdøde mormor. "Jeg er lei av å bo her, jeg blir mobbet og hengt ut på skolen - men det har dere aldri lagt merke til, fordi dere aldri spør hvordan det går. Og så blir jeg slått og kjeftet på hjemme hele tiden også, de få gangene dere faktisk er hjemme. Nå drar jeg, og dere får aldri se meg mer, fordi dere ikke bryr dere uansett. Hilsen Stine", hun tegnet et lite hjerte bak navnet sitt, men angret kjapt - og krysset med harde, svarte streker over det. Lappen ble lagt på kjøkkenbenken, ved siden av all oppvasken som fortsatt lå der og ventet på henne. Den blå ytterdøra ble slått svakt igjen, og mens hun gikk bortover veien, måtte hun smile litt. For første gang på flere år kunne man skimte de bortgjemte, søte smilehullene hennes. "Jeg skal få et nytt liv", sa hun, høyt nok til at hvem som helst kunne hørt det.

"Kom da, jenta mi!", ropte Isak. De skulle sykle til stranda. Sola skinte i Ålesund, det var en nydelig sommerdag. Mens hun satt bak på sykkelen med armene godt plantet på midja til kjæresten, lyttet hun til fuglesangen som kom fra skogen. Trærne var like grønne som flisjakka til Niklas fra hennes forrige skole, noe som fikk henne til å tenke på hvordan det gikk med dem. "Har de funnet seg et nytt mobbeoffer?", hvisket hun lavt. "Hæ? Hva sa du?", spurte Isak. "Nei, ingenting - jeg sa bare at jeg var glad i deg", sa hun fort. "Jeg er utrolig glad i deg også", svarte han med et smil om munnen. Og så ankom de stranda hvor de skulle sprade rundt å være kjærester som på film. "Bli med ut og bad da!", ropte Isak fra det krystallklare blå sjøvannet. Hun reiste seg opp, myste mot den hvite sola, og gikk forsiktig ut i vannet til den gutten som hadde forandret livet hennes. Det salte vannet berørte håndleddet hennes, og hun kunne kjenne at det svidde i hele kroppen. Det var som å kjenne smerten på nytt, som å være jenta på toalettet med maskarasøl under øynene og en forferdelig følelse i kroppen som aldri gikk bort. Hun felte en tåre som rant nedover kinnet, kroppen, og tilslutt landet i vannet, der den menget seg med de andre milliardene av saltvannsdråper. "Hva er det, kjære?", spurte Isak forsiktig. Tankene forsvant, og hun våknet til live, der hun sto i sjøen med kjæresten sin. "Jeg bare tenker på hvilken rosa boble jeg lever i, med en fantastisk kjæreste som alltid er til stede, gode venner og besteforeldre som gir meg et kyss på kinnet før jeg legger meg. Tusen takk for at du er min, Isak - du får meg til å glemme mitt forrige liv, og heller fokusere på det nye", sa hun til kjæresten, med et oppriktig utrykk i ansiktet som fikk han til å undre. "Hva skjedde i ditt forrige liv, Stine?", spurte han. "Det er ikke så viktig, la oss bare si at jeg har hatt et fantastisk vendepunkt, og lært meg å sette pris på det jeg har, å gripe dagen som om det var min siste".

Selv om jeg har fått tildelt en en-dager's hukommelse, og jeg kun var ei sju år gammel jente på den tiden - husker jeg fortsatt den dagen jeg flyttet fra Molde. Den lille, søte og vakre byen jeg ble født og oppvokst i. Der jeg hadde min første nervepirrende skoledag der du var med for å støtte meg, der jeg hadde et mørkebrunt dukkehjem utenfor vårt ekte hus, med gress på taket - og der jeg hadde deg å komme hjem til hver eneste dag. Molde. Når jeg flyttet til Trondheim med mamma, var det som å stige inn i verdens skumleste og største by. Det var folk, rush-trafikk og leiligheter overalt, og tanken på at jeg og mamma - helt alene - skulle bo der, var skremmende. Likevel var det ikke mye jeg kunne si eller protestere med, jeg måtte bare finne meg i den nye hverdagen, livet i Trondheim - og det faktum at jeg hverken hadde deg, farmor, bestefar, onkel eller oldemødre ved min side. 

Jeg husker ikke livet etter det, men hukommelsen min har likevel klart å plukke med seg glasskår på veien. Det var episoder der jeg trengte deg som mest, episoder jeg helst ikke vil se tilbake på. Jeg ville ikke åpne meg for noen annen, stengte alt og alle ute - for det var deg jeg ville snakke med. Du var bare èn telefonsamtale unna - men likevel føltes det urettferdig at jeg ikke kunne få den trøsten og klemmen jeg før hadde fått, derfor lot jeg tårene fylle opp putevaret mitt isteden. Jeg gråt meg til søvn ofte, det var vanskelig å se på lykkelige familier med hus, dukkehjem, hage, og ikke minst - en mor og en far. Det var vanskelig å takle situasjonen når jeg og mamma kranglet, og jeg ikke hadde noen pappa å gå til. For det var dèt som skjedde, ofte lot jeg frustrasjonen og sinnet som gradvis byggde seg opp i kroppen min - gå utover mamma. De forskjellige skolene, flyttingen overalt, mobbingen, ung og dum kjærlighet, venneproblemer og ekstremt dårlig selvbilde - ting som tok knekken på meg, uten at noen så det - fordi jeg var så utrolig god til å skjule ting. Skjule sannheten. 

Så fikk du ny familie. Jeg fikk en stemor. Dere fikk unger. Mamma fikk familie. De fikk unger. ALLE hadde familie. Og hvor var jeg? midt i en stor svart boble med sot på, så ingen kunne se igjennom - ingen ville sprekke hull på bobla, ingen ville slippe meg ut. Jeg følte meg alene. Overgangen fra å være et lite enebarn med kun to hovedpersoner å forholde seg til hver eneste dag - til å bli et skilsmissebarn med tre småbrødre, en mor, en far, en stemor og en stefar, på to vidt forskjellige planeter - var STOR. Jeg trodde jeg skulle drukne. Såklart var det stas med brødre og ny familie som vokste familetreet helt opp til månen, men det faktum at jeg ikke hadde noen jeg kunne gå til - fordi de minste tok så mye tid - var forferdelig. 

Tiden fløy avgårde, jeg ble eldre, alle ble eldre. Livet mitt hadde plutselig blitt til en maratonløype jeg måtte løpe fullt ut. Dra på skolen, spise middag, passe lillebror, gjøre husarbeid, være med venner, gjøre lekser, spise kveldsmat, sove. Ei løype jeg ble utmattet av. Livet i Trondheim var ikke så innholdsrikt og fantastisk som alle sa, det eneste jeg la merke til va hindrene på veien, hindrene som nektet meg å ha det livet jeg ville ha. Èn helg i måneden fikk jeg dra til Molde for å bo hos deg, det var helger jeg virkelig satte pris på. Da fikk jeg være med barndomsvennene mine, smile fra øre til øre, ta igjen litt mistet tid med all familie og slekt - samt mine nye brødre, før hverdagen kom å hentet meg igjen, og bringte meg tilbake. Selvfølgelig hadde jeg det fint i Trondheim, jeg hadde klart å tilpasset meg det travle livet, de stressende personene som bodde i byen - og til og med blitt en av dem. Likevel var det overraskende nok Molde jeg ville bo i, og det visste jeg hele veien. Det var bare ganger hvor jeg ble overhørt, ikke turte å si noe, oversett og angret. I flere år gikk jeg sånn, og levde Trondheim's-livet - selv om Molde, pappa, ny familie, farmor og bestefar lå som en konstant byrde i bakhodet mitt. Jeg ville hjem. Til Molde.

Oktober 2010, høstferien. Et vendepunkt som forandret livet mitt. Endelig ble jeg hørt og lyttet til. Etter nesten 9 år kunne jeg si at Molde var hjemmet mitt. Det var en fantastisk følelse, og jeg kunne ikke annet enn å smile. Selvfølgelig var det forferdelig å flytte fra lillebror i Trondheim - som jeg hadde fått et sinnsykt sterkt bånd med, og min aller kjæreste mamma - men den gleden som boblet over når jeg omsider kunne gå i Molde's gater med barndomsbesteveninna mi, Martine - og bli kjent med mange nye mennesker, den skyvde bort alle vonde tanker. Bare det å vite at jeg endelig kunne komme hjem til deg, var betryggende. En far - det var en pusleprikke i puslespillet mitt som hadde manglet i årevis, og endelig kunne jeg si at jeg hadde en tilstede jeg òg. 

Jeg sier det kanskje ikke så ofte, pappa - men jeg er forferdelig glad i deg. Når livet mitt var på sitt verste, var det tanken om at jeg èn dag skulle få bo hos deg i Molde - som holdt meg gående. Du er en fantastisk pappa, jeg og lillebrødrene mine er supertakknemmelige for at vi fikk deg, og ingen andre. Jeg er så stolt over deg, og glad i deg, og så utrolig takknemmelig - at ord nesten ikke kan beskrive det. I 9 år har jeg ønsket å være en del av blandt annet bursdagen din, årlige arrangementer med familien og viktige dager - og i dag, kan jeg endelig få være en del av dagen din. For første gang på 9 år kunne jeg stå opp klokka 4 om natta for å blåse opp ballonger å mekke en hilsen, slenge ballongene i dusjen å henge kortet på døra - slik at det var det første du så når du skulle hoppe i dusjen på vei til jobb. Er så glad i deg, stemor og lillebrødrene mine, det måå dere vite.

Gratulerer så mye med 37-års dagen, pappa ♥

Vi har alle ting vi liker å pirke på ved oss selv. Ting vi føler vi kunne klart oss like så greit uten. Om man har kort hår - bruker man gjerne extentions, om man har store føtter - kan man finne på å presse føttene i alt for små sko, om man har en føflekk i panna - vil noen finne på å dekke den til med concealer. Vi har alle noe vi prøver å forandre på, og kanskje vi føler oss bedre og penere, men i lengden vil man forstå at å akseptere seg selv vil være dobbelt så lønnsomt. 

Jeg er halvt norsk, og halvt sør-koreansk. Jeg har aldri vært i Sør-Korea eller møtt noen som bor der, jeg har kun gener derfra, og ALLTID sett på det som feil. Det er kun i det siste det faktisk har gått opp et lys i skallen min, som tilsier at det søren meg ikke er noe jeg kan - eller noen gang kommer til å få gjort - med saken. For et halvt år siden brukte jeg sminke som gjorde øynene mine større, og leppene mine mindre. Jeg prøvde faktisk å skjule alle koreanske trekk, kun for å "flyte inn" med andre norske jenter. Store blå øyne, perlehvit hud og lange lyse lokker - et prakteksemplar på en typisk norsk jente. Om jeg hadde vært 100% sør-koreansk, ville jeg hoppet rett inn i mengden med koreanere, og passet ypperlig inn. Men som 50/50, kan man sitte igjen med følelsen av å ikke passe inn noen plass. Det er faktisk fakta, tro det eller ei. Jeg tror man må være i settingen selv, for og faktisk kunne sette seg inn i situasjonen på en real og fear måte. 

Selvtiliten min økte, og jeg satt meg forskjellige mål og deadlines. Plutselig sto jeg der - uten både en eyelinerstrek som dekte halve øyelokket mitt, og en concealer som gjorde leppene mine usynlige. Istedenfor prøvde jeg å fremheve mine sør-koreanske trekk - blodrød leppestift ble lagt på, og en enkel øyenmakeup - et kvarter's tid senere var jeg fullt og hederlig blitt til.. Kristine Amalie. Hun som var femti prosent norsk, femti prosent sør-koreansk - og hundre prosent stolt over det. Jeg følte meg både fin, heldig, nervøs og klar. Klar for å hoppe ut i et nytt liv, hvor jeg faktisk kunne være stolt over den jeg virkelig var, uten å prøve litt for hardt å gli inn i mengden. 

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg VET det er jenter i samme situasjon der ute. Jenter som har ting de så gjerne ville skjult eller tatt bort, men som kunne spart halvparten så mye energi ved å godkjent seg selv for den de faktisk er. For vet dere hva? det er faktisk noen som er sjalu på akkurat deg. Og ikke bare deg - men også det du prøver å skjule. Her er regla:

Hun med krøller ønsker seg stritt hår - og jenta med stitt hår vil ha håret til krølltoppen. Hun med drømmemagen ser ikke selv at den faktisk er en drøm - alle andre jenter vil ha den. Hun med rødt hår ønsker seg brunt hår - jenta med brunt hår ønsker seg rødt hår. Hun med skjønnhetsflekken ønsker å fjerne den - jenta uten skjønnhetsflekk kunne godt fått den. Hun som kommer fra et annet land ønsker å være helt norsk - jenta som er helt norsk ønsker å ha utenlandske trekk. 

Kjenner noen seg igjen? isåfall - ta deg en tur foran speilet, studer deg selv og finn ting du ellers ville fikset på. Nå skal du IKKE fikse. La det være, vær stolt over det unike ved deg - og fremhev det. Det er faktisk etter at jeg startet denne bloggen at jeg har blitt mer fokusert på akkurat dette - for DAGLIG får jeg kommentarer som "Åh, Kristine - du burde være SÅ takknemmelig for at du har koreanske trekk! jeg misunner deg sånn".. og jeg bare.. Seriøst? men etterhvert gikk det faktisk opp for megselv òg, at det å ha store lepper, bli ekstra brun på sommeren og ha tykt hår ikke er så ille likevel. Det er jo tross alt en halv del av meg, og det hadde ikke vært en ekte Kristine uten det. Så nå kan jeg med hånda på hjertet si - jeg ER takknemmelig over å være 50/50 :-)

Kom over kommentarfeltet til Julia Nyland i dag, og jeg må rett og slett si at kommentarene der var både barnslige, teite, usaklige og frekke. Hva er poenget med å rakke ned på andre for å føle seg bedre selv? DET er grunnen til at alles elskede superblogger VOE sluttet òg - hva søren er poenget med å blogge når det eneste man sitter igjen med tilslutt er tusenvis av snerpete lesere som maser, kjefter å forlanger? man mener at toppbloggere skal tåle alt og ingenting, men herreGUD - vi er vel mennesker vi også, alle har jo følelser, det er ikke sånn at toppbloggerne har et usynlig skall rundt kroppen som skjolder bort stygge og slemme ord. 

Det er kanskje kjedelig å lese om, men det er et alt for bortgjemt tema - flere burde åpne øynene sine og innse at man faktisk ødelegger folk i lengden. Vi snakker om FOLK altså, ekte mennesker. Ikke propp ut med ting du ikke kunne sagt til vedkommende over en kaffekopp! jeg kunne aldri i verden fått meg til å være så slem som noen der ute over nettet, har man noe man skulle sagt - SI det til vedkommende. Feige og frekke unger som gjemmer seg bak ei ip-adresse og en dataskjerm kan dra tilbake til barnehagen, så kan de vokse opp på nytt - samtidig som de lærer ekte folkeskikk i samme slengen. 

Jeg VET at det er noen der ute som leser dette, og føler seg truffet midt i hjerterota. Og slik skal det være. Jeg håper dere får dårlig samvittighet og føler dere dårlige, for det fortjener dere. Det er ikke bare mobbing, dere - det er nettmobbing, og dere vet hva jeg synes om den saken etter å ha opplevd litt av hvert selv. Det er selvfølgelig ikke bare Julia som får dritt på bloggen sin, men utallig mange andre også - likevel kom jeg bare over kommentarfeltet hennes, og ble mildt sagt satt ut. Jeg hadde lagt ned bloggen på FLEKKEN om dette hadde vært tilfelle på min blogg - ikke fordi jeg ikke kan tåle det, men herregud dere - hvor mye skal man finne seg i? er det rettferdig å blogge bra, skrive supert å dele hverdagen sin med idiotiske lesere som bare syter? skjerpings!

Ellers vil jeg bare takke de fantastiske leserne mine i samme slengen, dere er fantastiske - alle bloggere fortjener så snille lesere, og det mener jeg. 

Jeg sitter på bussen på vei til Trondheim, det er fem lange timer - og ingen av vennene mine skjønner at jeg i det hele tatt gidder å pendle frem og tilbake slik jeg gjør hele tiden. Vel, i bunn og grunn elsker jeg det. Det er så masse tenketid. Sånne tenketider man savner i en ellers travel hverdag med mas og tjas. Så mens jeg busser meg frem til Trondheim, tenker jeg såklart på alt mellom himmel og jord, igjen. Noe som også er positivt med å ta buss så lenge, er at man faktisk leser ut bladet man kjøper seg. Ikke bare de første og største moterelaterte spaltene, men også de små bortgjemte skattene. I dag leste jeg horoskopet mitt, det er noe jeg ellers aldri gjør - horoskopet har liksom aldri vært så viktig, ting skjer jo, og livet går videre uansett - man trenger jo ikke en liten tekstbit for å finne ut hva som skjer med en i måneden fremover? Men igjen, lite og gjøre resulterer i mer lesing, og jammen fikk ikke månedens horoskop meg til å tenke litt ekstra også.

Denne måneden er jeg tydeligvis veldig flørtete. Jeg får en beundrer òg, gitt. Ikke verst. En leken person med andre ord. Stemmer det? Jeg måtte grave litt ekstra inn i hjerterota for å finne ut om dette faktisk kunne bli realiteten. Og etter en halvtimes tid med intens stirring ut vinduet med "I look so good without you" på iPoden, kom jeg fram til at det selvfølgelig kunne være fakta. Det kunne være fakta for ALLE, ikke bare for de overtroiske tenåringsjentene som er født i September, og tilfeldigvis kom over horoskopet som skulle spå måneden framover.

Jeg har en liten konklusjon, og den er rett og slett bare.. fantastisk. Den er så riktig, og lite feil - at det nesten blir kjedelig. Konklusjonen er at man må slippe seg selv fri, uansett hvor og når. Da får man det automatisk bedre med seg selv, man får en lett, careless og flørtete personlighet som oser vår, sommer og sol! For er det ikke det sommeren handler om? Man kjøper en softis, deler ei jordbærskål med en god venn, trykker foten inn i et par slitte flip-flops og myser mot sola. Man slipper seg fri. Lever livet. Skal ikke hver dag være en slik dag? Skal man ikke føle seg flørtete og leken hver dag - og til og med skaffe seg et par beundrere? Kjæreste eller ei, leken kan man være uansett. Nå sikter jeg ikke til respektløse utroskap og one-night-stands til krampen tar dere, men det å kunne slippe seg skikkelig fri, uten å være redd for hva andre skal tenke. Jeg blir så oppriktig SUR når jeg ser bitre folk se ned på en fordi man bare.. har det gøy. Lever den ellers grå og kjedelige hverdagen som om det var en vakker junidag. Får så lyst å kjefte, smelle og se ned tilbake. "Hvorfor gir du meg DET blikket? Jeg har det jo bare gøy ? skal jeg hente et speil, så du får se hvordan du ser ut når du blikker? Da blir du sikkert skremt, og får lyst til å ha det moro du også!" ja, det er det jeg vil si. Men da hadde jeg sikkert skremt meg selv òg.

Man lever bare èn jævla gang, det skal ikke være så vanskelig å gripe dagen. Tenk på.. kuene. Dette er egentlig en hemmelighet som får meg til å høres helt koko ut, men det er faktisk noe jeg ofrer en tanke til ganske ofte. Kuene. De kan ikke stikke foten inn i slitte-flip-flops, de kan ikke dele ei jordbærskål med en god venn, de kan ikke kjøpe en softis - og de kan søren ikke utrykke en carless og flørtete personlighet, fordi de ser helt like ut i trynet uansett hva de gjør. De står jo bare der, spiser gress og lager ufårståelige lyder. De KAN ikke slippe seg selv fri på den måten vi kan, og for alt vi vet - jeg kunne blitt født som ei ku. Sånn seriøst, jeg kunne faktisk det. Og du kunne blitt født som en sau. Eller enda verre, en spiker. Kua, sauen og spikeren har ikke muligheten til å gripe dagen, slippe seg selv fri, være litt smågal og rusa på livet. De er sikkert kjempeirriterte på oss mennesker som er sinte på livet - og det skjønner jeg godt. Det er SÅ mange mennesker der ute som klager, syter, mimrer og bekymrer seg, at de rett og slett glemmer hvor fantastisk vi har det. De glemmer og slippe seg fri, og ser heller ned på de som faktisk gjør det. Det er det som gjør meg irritert, dere - det faktum at du KUNNE vært ei ku som beita tjuefire timer i døgnet på ei oppspist plen, som drømte om å løpe på to ben og le så høyt at naboene måtte klage - så sitter du der, blikker ned de som har det gøy - fordi du enten ikke tør å slippe deg fri selv, eller fordi du synes vedkommende er teit. Men hei, la meg fortelle deg èn liten ting: DU er teit, og du fortjener og være ei ku.

Slipp deg selv fri, lev dagen som om det var din siste, tillat deg selv å le litt for høyt. Du KAN (og vil egentlig) - tenk på de som ikke kan, men vil. Slutt og se ned på de som oser glede, flørt og har en konstant rusa-på-livet-innstilling, for det er DE som har skjønt meningen med livet.

Odabestis nevnte en ting som virkelig fikk hjertet til og pumpe litt ekstra. Først gikk det bare inn og ut av ørene mine som ting ellers alltid gjør, men så - en liten stund etterpå, kom det svevende tilbake. Det ville ikke bort. Det ville sveve tilbake, inn i hodet mitt, og det ville bli der. Sette seg der og gnage, gnagingen gjør vondt, men jeg har ikke plaster.

Nå er det bare noen måneder til jeg avslutter mitt siste år på ungdomskolen. Tiende klasse, størst på skolen. I løpet av dette året har jeg fått veldig mange nye venner, og jeg har mistet noen også, naturligvis. Jeg tok det største valget i livet mitt som 15-åring hittil, og flyttet fra alt og alle i Trondheim, ned til vakre lille Molde. Her var jeg heldig. Jeg hadde en super familie som støttet meg 110%, og èi barndomsveninne jeg hadde holdt kontakten med i de 8 årene jeg bodde i Trondheim. Fantastiske Martine. Med familien min, og Martine - tok jeg det rette valget, og begynte allerede noen dager etter flyttingen, på èn av to ungdomskoler her nede. Jeg tenkte og begynne på skole nummer to, men skjebnen var med meg, den dyttet meg over på riktig side. Tusen takk, skjebnen. Tusen takk, familie. TUSEN takk, Martine.

Hei klassen. Det var tre timer gym på starten av dagen på min første skoledag. Folk stirret, blikket meg ned med intense, snille, slemme, gode, frekke og tvilende blikk. Det var som å begynne i første klasse på nytt, jeg var plutselig ei seks år gammel jente som druknet i et helt fremmed miljø. Jeg hang på Martine som en klegg, prøvde og smile, gi et godt førsteinntrykk. Og det funka visst. Jeg ble kjent med mange fine jenter allerede den første dagen, og jeg fikk høre litt av hvert fra alle kanter. Hun der kan du stole på. Han der er player. Hun der utnytter deg. Han der liker deg. Hun der er sjalu på deg. Han der smilte til deg. Hun der ga deg blikket. Han der er hard-to-get. Hodet mitt eksploderte, lagde et stort fyrverkeri med fargerike tanker, følelser og savn. Men her var jeg, midt i lille Molde - prøvde ekstremt hardt for å finne ut hvem jeg faktisk burde høre på. Hvem jeg burde være med.

Dager, uker og noen måneder senere fant jeg dem. Mine venner. De som aksepterte meg. Det verste jeg vet er folk som prøver og være noe de ikke er, folk som prøver og passe inn så hardt at de nesten sprekker. Det slipper jeg med mine fine venner, her kan jeg være meg selv så mye jeg vil. Le så mye at magen får vondt, rope så høyt at folk på 100 meters avstand må snu seg, danse så villt at folk må trekke unna. Det er meg - og her godtar de det. Jeg var så heldig, jeg fikk så fine venner, noen var mer lik meg, noen var helt vidt forskjellige - men alle var unike på hver sin måte. Jeg likte dem.

Så er vi tilbake i nåtiden. Dere vet, slutten av tiende klasse. Der hvor alle splittes. Hvordan takler man det? hvordan takler ei jente som nettopp har funnet hjertevennene sine - og starte helt på nytt? gå tilbake til første skoledag, for tredje gang? jeg kom jo akkurat. Jeg vil jo være størst, størst på ungdomskolen - med de fantastiske vennene mine. Jeg vil ikke være nervøs igjen, finne ut hvilke personer som bedrar deg, hvilke som er verdt og satse på, og hvilke du kan ende opp med som potensielle venner. Såklart kan man love hverandre og alltid holde sammen, for vi bor tross alt i samme by, kun et par hundre meter unna hverandre - men hei, dette har jeg lovt før, og det er søren meg vanskeligere å holde på et løfte, enn og love det.

Likevel vil jeg love èn ting. Kors på halsen, ti kniver i hjertet og slektstreet i døden. Jeg lover og alltid holde kontakten. Jeg vil alltid være der for dere, jenter. Dere kan alltid komme til meg, slik dere gjør nå. For selv om vi begynner på vidt forskjellige skoler, er jeg fortsatt Kristine. Den Kristine som ler så magen får vondt, roper så høyt at de på 100 meters avstand må snu seg, og Kristine som danser så villt at dansegulvet må trekke litt unna. Jeg savner liksom å være Kristine med dere allerede.

Jeg er så glad i dere. Kyss, klapp og klem. - Kristine Amalie.

Jeg er lei av og sitte oppi senga mi, studere det jævla fine putetrekket mitt.  Det står "Sweet dreams", men jeg drømmer faen meg aldri noe søtt når jeg skal sove. I timene på skolen derimot, der sovner jeg bort fra både molekyler, nyromantikken, Karen's jul og algebra. Jeg drømmer meg bort, drømmer meg bort til forandringene som aldri oppstår. Jeg vil ikke leve A4-livet lenger, jeg går jo lei. Mister motivasjonen, lysten på å lære. Gjør ikke du? vil du ikke kjøre en nålspiss drithardt inn i bobla vi lever i, så den endelig kan sprekke? sprekke oss helt bort til en annen by? eller er det bare meg? jeg vil ikke være alene, jeg føler at alle står utenfor den rosa bobla mi, de bare ser, de er oppgitte, ingen hører hva jeg sier, og ingen vil kjøre hull på det fine rosa. De vil la meg fly helt alene, men kun innenfor en viss grense - ingen vil blåse meg helt bort til for eksempel.. Oslo. Ja, Oslo hadde vært fint. Vi bor jo 8 bil-timer unna, Oslo hadde blitt som en sydentur, det. En avlastning fra alt det kjedelige her hjemme, en avlastning fra alle rutinene. Stå opp, pusse tenner, lage lunsj, dra på skolen, lære/drømme, dra hjem, gjøre lekser, spise middag, trene, dusje, sove. FOR et liv, og uten at vi tenker spesielt over det, flyr både dager, måneder og år i fra oss - uten at vi opplever noe som gir den vanlige hverdagen et lite kick. Jeg er eventyrlysten, spontan, vill og angrende - det er pappa og mamma sin feil, eller kanskje det bare var Gud som trengte en liten drømmer, en liten utålmodig tenåring som liker og gjøre noe litt utenom det vanlige. Og så valgte han meg. Kristine Amalie. Drømmeren. Det har jeg alltid vært, jeg skal jo flytte til New York også jeg - utrette noe stort, skrive spalter - være i slaget, leve i nuet. Alt annet enn nå. Jeg skal ta igjen alt det tapte, skal leve og gjøre morsomme ting jeg interisserer meg for - for alle de åra jeg har drømt ved skolebenken.

Nas & Damian Marley - Strong will continue, min favorittsang.

Du kan fortelle dine innerste tanker og dine mørkeste hemmeligheter, dere kan dele sorger og gleder og ha det fint sammen selv uten at dere snakker. Ekte venner, dere. Bestevenner.

Noen vil deg vondt, noen er sjalu og noen later som at de er din ekte venn - kanskje du går på, og kanskje klarer du og gjennomskue vedkommende. Man merker lett hvem som virkelig er der for deg når det trengs, du skal få like mye støtte om mobilen din er blitt stjelt - som når noen i slekta går bort. Man skal kjenne at man ikke er alene når det er tungt og stå opp om morgenen. Om man har blitt dumpa av kjæresten, vil stikke hodet ned i sanda, begraves og aldri våkne opp igjen - er det vennskapet som skal løfte deg opp, få deg til og kjempe på ny.

Såklart bygger ikke vennskap kun på tunge og triste perioder, men jeg mener at det er et veldig viktig punkt. Minst like viktig som det og kunne ha det morsomt sammen - for livet ER ikke en dans på roser, og før eller siden kommer det stunder hvor du trenger alt annet enn en venn du kun har det moro med, du trenger en hånd og holde i - en hånd du vet at holder deg fordi en bryr seg om deg. Deg og dine byrder. Og byrdene skal dere kunne bære sammen. Likevel, når du svever over bakken og alt føles fint - er det såklart din ekte venn du skal dele tidene med. Hun eller han som hjalp deg når du hadde det fælt. DEN personen fortjener nøkkelen til et evig vennskap, fordi hun eller han beviste at en var der for deg når du ville alt annet enn og gå videre. Det er det ekte venner gjør sammen, de backer hverandre opp under tunge perioder, og skaper uforglemmelige og fantastiske minner sammen i lysere tider.

Vi tenker vanligvis ikke over hvor heldige vi faktisk er som har fine, snille og godhjerta venner vi kan støtte oss på. Jeg har ihvertfall det, og det er jeg veldig glad for - nå som jeg sitter og skriver, kommer jeg på at jeg er alt for dårlig på å vise det. Mine venner trøster meg, deler gleder med meg og viktigst av alt - jeg vet at jeg kan fortelle dem hva som helst, så er de der for meg. ALLE fortjener slike venner, men det handler om å gjøre seg fortjent til det òg. Hvem vil vel være bestevennen til en overfladisk og selvopptatt høne som kun klarer og sette seg inn i sine egne problemer? det er gjensidig, dere - man fortjener ikke et ekte vennskap om det er slik man behandler vennene sine. Du vet hvem du er, og om du kjenner deg igjen - gå inn i deg selv, gå inn for og ta vare på de viktige personene i livet ditt.

Og èn bitteliten ting til: husk og ALDRI la en gutt komme i mellom vennskapet deres. De er kanskje kjekke, deilige og får deg til og leve i drømmeland på lyse dagen, men alt i alt: gutter kommer, og gutter går - personene du alltid vil sitte igjen med til slutt, er vennene dine. Uansett hva.. :-)

Ok, så er det èn ting jeg virkelig hater. Når folk skal "inspireres" så mye at det ser ut som om alt er kopiert rett fra kilden! sånne ting blir jeg faktisk veldig lett sur for, og det er absolutt ikke uten grunn.

JEG skriver ned MINE tanker på bloggen, mine innerste og helt ærlige meninger om en sak - og så kommer mennesker uten sin egen fantasi og stjeler ordene rett fra bloggen MIN - og later som at det var sine egne innerste og helt ærlige meninger. Det er så veldig veldig feil, det blir bare falskt og kjempeteit. Folka der ute som leser innlegget til tyven, ser opp til vedkommende. Tyven tjener tilliten, oppmerksomheten og ekte ord fra leseren som den absolutt ikke fortjener og få!! det er jo ikke tyven sine ord. Det er MINE ord - eller noen andres, for den saks skyld.

Grunnen til at jeg for eksempel skriver innlegg om selvtillit, kjærlighetssorg, tørre og være seg selv, forelskelse osv osv - er for og nå ut til leserne mine. Jeg vil at dere skal bli inspirert, lære av mine feil, gleder og lese om mitt liv. Da blir det automatisk helt forjævlig for meg som person å sitte og lese når andre skriver som om de levde MITT LIV.. herreGUD, get a life - copycats! skriv om deres egne tragedier, deres egne forelskelser og følelser - og slutt og LAT som at dere opplevde mine. Det er rett og slett fornærmende og se at noen bruker følelsene mine, for og få til et bra innlegg på sin egen blogg.

Og til deg som KOPIERTE hele innlegget pluss alle bildene i innlegget mitt - skulle gjerne politianmeldt deg (for det ER ulovlig vet du!!), men siden jeg er så ekstremt grei og alt det der - slipper du lett unna.

Husk at det er forskjell på å inspireres, og kopiere!

"Hvilke gutter liker du egentlig, Kristine?" og så må jeg tenke. Det skal jo være så lett, svaret skal komme med èn gang. Men hey, her sitter jeg - og prøver og finne ut av.. hvilke gutter liker jeg egentlig? eller så kan jeg spørre hele jenteverden: hvilke gutter liker vi egentlig?

Om jeg spør dere om èt direkte spørsmål, som høres SÅ lett ut - og dere LOVER og svare 110% ærlig - hvordan er drømmegutten? .. hva svarer dere da? for jeg tror nemlig ikke han kan beskrives med ord. Han kan ikke sammenlignes med den perfekte typen du så på film igår - fordi det var skuespill, dere vet - scener han spiller inn for et par millioner, rørende setninger han må pugge for og få frem i en perfekt setting, slik at du der hjemme skal gråte over hvor fin, kjekk, snill og perfekt han var. Han var jo.. drømmegutten. Ekte gutter er ikke slik som på film, og uansett hvor høyt vi ønsker det - kommer det aldri til og skje. Nettopp fordi gutter på film ikke er ekte vare, for alt vi vet - kan Zac Efron være en manipulerende drittsekk i virkeligheten. Og da er han vel ikke drømmegutten lenger, eller hva?

Jeg hadde en gang en krav-liste. Høres veldig veldig sært og slemt ut, og det kan jeg forsåvidt si meg enig i også - men la gå. Han skulle være høyere enn meg, veldig kjekk, ha fin og veltrent kropp, ikke være flau over meg, snill, oppmuntre meg, overraske meg, presentere meg, ha sjarm, være morsom, ha korte negler, voks i håret.. and so on. Lista er jo milelang. Den er stygg, krevende og har gjort til at jeg har skyvd bort virkelig snille og fine gutter. For det er det som skjer, jenter - man blir så besatt av drømmetypen som aldri dukker opp, at man overser de som liker deg for den du er. Han som liker den skjeive nesa di som bygger på sjarm, han som liker at du går uten sminke og han som liker at du bruker strl 42 i sko. Han som liker deg - og IKKE krav-lista hans for ei jente.

Nå er krav-lista mi borte, den eksisterer ikke lenger. Såklart er det visse ting jeg liker spesielt godt ved en gutt, og ting jeg absolutt ikke takler - men til forskjell fra noen måneder siden, går jeg ikke og leter etter drømmegutten min. Fordi jeg VET, helt innerst inne - at han kommer en dag - og da liker jeg han for den han er, uten at han er perfekt.. :-) akkurat nå er jeg veldig lykkelig, har det kjempefint og trives veldig godt alene.

Jeg vil bare si dere en ting, som jeg skulle nevnt hver eneste dag.

Dere der ute, gjennomsnittlig litt over 3000 mennesker - sitter inne på min lille blogg, og leser om livet mitt. Dere ser på antrekkene mine, leser når jeg har noe på hjertet, den eneste måten dere får hørt og sett meg i "virkeligheten" er gjennom videoer hvor jeg overfladisk babler om hår, sminke og inspirasjon. LIKEVEL gir dere meg sinnsykt mye fin feedback for alt jeg gjør. Og jeg er så takknemmelig ♥

Vi bloggere får jo drøssevis av fæle kommentarer, såklart - men jeg har vært veldig heldig (hittil ihvertfall!) og kun fått et par. Og merkelig nok er det alltid de få stygge som borrer seg inn i hjerterota, og skyver bort de fine. Hovedmålet med blogging er likevel at det skal være morsomt - og DET er det for meg! dere søte lesere klarer og overdøve alle de stygge kommentarene jeg får, med gode ord. Dere sender meg mailer, brev på Facebook og ønsker tilogmed og bli kjent med meg! lille MEG, liksom.. :-) det er utrolig smigrende, og jeg blir så GLAD. Glad i DERE - hele gjengen!!

Blogg har alltid vært noe jeg liker og holde på med som en hobby, men når jeg ble anbefalt av Anna var jeg litt redd for at blogglysten skulle forsvinne. Bloggerne pleier og gå lei presset, gå lei stygge kommentarer og gå lei av alle klagene - så jeg var veldig redd for at alle de nye leserne mine skulle forvandle hobbyen min til noe jeg ikke likte lenger. Den gang ei - dere har fått humøret mitt på topp, gjort meg superglad når jeg er deppa, og varmer meg med koselige mail! dere er så FINE!! :-) tenk at det er så mange oppegående folk der ute, som jeg ikke kjenner. Tusen takk, dere :-)

På TV går det utallig mange programmer som har innflytelse på oss. Som for eksempel Top model. Vi kan si at vi ikke blir påvirket av hvordan de tynne og vakre jentene på TV ser ut, men vi vet alle at det ville vært og lyve. Såklart blir vi påvirket, lange, tynne og utrolig pene stankelbein som samles fra hele Norge, i èt TV-program. Og så har vi alle kjendisene, som visstnok alltid ser smashing ut - uansett hva. Rød løper, falske flotte øyevipper, lange gallakjoler på en Onsdagskveld - og ikke minst, store pupper, perfekt rumpe, flat mage og langt skinnende hår som minner om en Sunsilk-reklame.

Greia som mange av oss kanskje ikke tenker over, er at på TV, film, fest og alle plasser hvor det fins et kamera eller to - blir disse damene stylet opp så det holder. De er ikke lenger seg selv. SÅKLART har kjendisene noen valker, men de skjules under de trange og ubehagelige hold-in strømebuksene. SÅKLART har ikke alle de perfekte menneskene dere ser på TV eller i magasiner store medfødte pupper, kraftige lepper, en søt liten nese og kritthvite tenner - en stor del av dem sprøyter faktisk inn masse dritt for og bli slik. Perfekt.

Og så har vi de unge jentene på Top model. Og det er nettopp det - Top MODEL. Det er sinnsykt mange folk i Norge, og her samles rundt TJUE fra hele norgeskartet, inn i èn liten TV-skjerm. Det vil ikke nødvendigvis si at flesteparten av oss ser slik ut, for det er tvert i mot. Dette er jo modeller, jenter! flesteparten av dem er medfødt tynne, og kan spise som en flodhest uten at det går utover vekta - og andre går virkelig inn for og bli en modell, og passer derfor på og holde kroppen slank. Det er ikke noe galt i det? de vil jo være slik.

Det jeg vil få frem i dette innlegget, er at så lenge DU er fornøyd med deg selv - er andre det òg. Om du hele tiden sammenligner deg selv med de supersmekre kjendisene og modellene når de er på sitt beste, er det klart av selvbildet ditt svekker, og at du ikke føler deg fin selv. For feit. For kvisete. For lang nese. For brei midje. For små øyne. For kort hals. For store lår. For små pupper. Dere skjønner? jeg kan med hånda på hjertet si, at om du faktisk føler deg fin selv - innser realiteten, at de du blir påvirket av - faktisk ikke er så perfekte som det ser ut til, så vises det. Du blir automatisk like smashing som de på TV, i magasiner, på film and so on.

Det er mye som skjules bak fasadene vet, dere.

Man vil gjerne ha en flott og prektig status, og det er ikke noe og legge skjul på. Såklart vil man det, jeg har gått på både barne- og ungdomskolen, og statusen har vært like viktig opp gjennom alle åra. Man får de fineste guttene, dere vet - fotballgutta med førti kilo voks i håret, tennissokker og en høy-på-pæra-holdning. Man får en del småjenter som ser opp til en, og man får mange bestevenner som varer livet ut.

Det er èn tolkning. Om vi spoler ti år frem i tid, er dette min tolkning: de populære småguttene du sikler og streber etter i ung alder, viser seg og bli de største ego-idiotene i historien, og ender opp med ei jente som ikke ser forskjell på rød og grønn. Småjentene som så opp til deg - så egentlig ikke opp til deg, de så opp til makten og statusen du den gang hadde. Og til slutt, "best friends 4 ever"-tegningen du og de femti "besteveninnene" dine en gang lagde sammen, var bare wasted arbeid. Falske venner holder ikke sammen ut livet.

Det jeg prøver og formidle, er at de som føler seg som en "loner", "taper", "enstøing" eller what so ever, nå - de som sitter med tanken "ingen vil ha meg" eller "jeg har ingen venner" eller tilogmed "jeg ønsker og ta livet mitt, fordi jeg blir mobba" - dere MÅ holde ut, være sterke, og bevise at dere kan slå tilbake på alle de som gjorde dere vondt. Hverken fysisk eller psykisk voldelig mot vedkommende, såklart - men for deg selv, at du èn dag kan sitte på en benk, med èn virkelig god veninne og èn virkelig god kjæreste - og bare SE på jenta eller gutten som var SÅ kul, fin og poppis på barne- og ungomskolen - og nå sitter hun/han som "loneren", "taperen" eller "enstøingen". It's karma, bitch.

Og hallo, jeg drar ikke hele norges unge befolkning under dette innlegget, men det er en liten teori. En teori jeg føler at alle burde tenke over. Og da SPESIELT de som føler at de ikke passer inn noen plass, med noen. Jeg lover dere: det er en der ute, som drømmer om en person som er akkurat som deg. Og en dag møtes dere kanskje, du må bare være tålmodig. Vente, vente og vente. Og vente bittelitt til. Selv om du ikke er kulest, penest eller har høyest status at the moment, utvikler tiden seg ekstremt fort - man må bare gå sin egen vei :-)

Når du svever hundre meter over alle oss andre, på en lyserosa sukkerspinn-sky. Når du kjenner at hjertet pumper litt for hardt mot brystet. Når du smiler for hver minste lille ting og detalj, tilogmed ting som ikke er noe og smile for. Når du synger høyt i et rom med deg selv som eneste publikum. Når du er forelsket.

Idag er det Valentines-day, og jeg unner alle forelska mennesker der ute en helt fantastisk dag. Å være forelska er noe av det beste i verden, man føler seg hel, rusa på livet og konstakt lykkelig. Man går med hjertet i halsen, smiler til fremmede og danser i edru tilstand. Det er rett og slett en superdeilig følelse, så idag håper jeg alle forelska kjærestepar viser at de er glade i hverandre, har det fint sammen, finner på morsomme ting - og feirer at de fant hverandre. TENK - det er seks milliarder mennesker i verden, og dere TO fant hverandre. Jeg er litt overtroisk, tror på skjebnen og hele den pakka der, men det at akkurat deg og din møttes - ER skjebnen :-)

Valentine's day kan bety så mangt, det er ingen regler. Man gir pappaen sin en ekstra klem, gir hunden sin litt godis.. eller velger og drite i hele dagen. Jeg velger og gi bort dagen min. 50% går til alle kjærester der ute, som jeg ønsker at har en super dag sammen - og resten av de 50%, går til alle forelska jenter eller gutter, som ikke har fortalt sin Valentin hva de føler. IDAG skal du si det! idag er dagen, kjærlighetsdagen. Man sier hva man føler, får respons - og lever med svaret. I fjerde klasse var det populært og sende kjærlighetsbrev på denne dagen, og det er igrunn veldig søtt - anbefaler dere og gjøre det, om dere liker en person som ikke vet det. Det er bedre og få ut hva man føler, enn og gå rundt og aldri få vite om vedkommende føler det samme tilbake :-) LYKKE TIL!

Mange hjerteklemmer fra meg til dere, verdens beste lesere! ♥

Ikke bare vondt i hjertet, men hele kroppen. Det skal briste, gjøre kjempevondt og ta lang lang tid. Man skal kunne kjempe for og stå opp om morgenen, snakke motvillig med andre mennesker, tvinge seg på jobb eller skole - og gråte seg til søvn. Det er kjærlighetssorg. Vi snakker om en person som virkelig ga oss innflytelse, lærdom og kjærlighet. Han ga oss noe ingen andre klarte og gi, fikk dårlige ting til og høres bra ut, og var verdens fineste, mest jordnære og kjekkeste person i verden. Det ble slutt, og plutselig gikk du ikke lenger på en vanlig vei - hvert skritt du tok ble tatt på en vei av glasskår, du grein plutselig et litermål med tårer hver kveld, og klistra på et overbevisende smil om munnen hver eneste dag. Om du har hatt det sånn, DA har du hatt kjærlighetssorg.

Vi jenter er superintelligente mennesker, vi lever ofte på et hav av røde roser med sminke, kjekke guttekjendiser med six-pack'en på plass, klær, sko og veninnekos. Guttene er ikke så dumme de heller, og lever på en nyklipt gressbane med en fotball, et par kompiser og noen superhotte babes med pupper større enn selve fotballen. Men når alt kommer til alt, er vi egentlig kliss like begge to. Mann og kvinne. Jente og gutt. Same shit. Den eneste forskjellen innen kjærligheten er at det mannlige kjønnet klarer og skjule alle følelser, tårer og depperi om han bare går inn for det. Vi jenter må få alt ut, og ender opp med å tro at det er noe feil med oss. Hvorfor holder jeg på å DØ av miserablitet og sorg, mens han bare sitter der og flørter med neste.. offer? men som jeg akkurat sa, de har akkurat de samme følelsene, de vil bare ikke vise dem. Store, sterke og maskuline, vet dere.

Og uansett hvordan jeg vrir og vender på det, mener jeg at vi jenter kommer oss videre på riktig måte. Det er vel ikke noe feil i å ha det litt kjipt, og tilogmed vise det? det og hoppe ut i et nytt forhold med en gang syns jeg er feil, det viser ikke bare at vedkommende er feig og ikke tar hensyn til jentas følelser - det viser at han er en komplett idiot som faktisk klarer det i utgangspunket. Man kan såklart prøve det, bare for og sjekke om det lindrer smerten liksom - men helt seriøst, du kommer ikke over en person ved og hoppe ut i et nytt forhold. Du SKAL kjenne på smerten, det SKAL ta lang tid, og du SKAL være døden nær. Bokstavelig talt. Og først når alt det er gjort, da er du kanskje klar for og prøve noe nytt med en ny person.. :-)

Èt tips om det noen gang skal gå i hjerteknus, krasj og split mellom deg og din nåværende eller fremtidige kjæreste: ta den tiden du trenger! ikke hast deg videre, lat som at alt er ok og smil fordi du må. Du har LOV til og gråte deg ferdig, bruke veninnene dine til det de er best til, se på minner dere har hatt og bruke flere måneder. Og til slutt, når du endelig begynner og komme på rett kjør igjen (selv om det føles nyttesløst i nuet), vil jeg bare minne dere på èn liten detalj:

Synes dette er et viktig tema som opptar spesielt oss jentene, og ettersom en leser spurte om jeg kunne skrive et innlegg om selvtillit - here it is:

Om du har en venn, bekjent eller kjæreste som du SER sliter med dårlig selvtillit: ros vedkommende! "idag var du utrolig fin på håret, Leah", "har du ny genser? den var kjempefin, Lars", "sinnsykt kule sko, Marie" - and so on. Jeg føler meg litt menneske-kjenner i blandt, og føler at jeg godt kan se om en person har det bra med seg selv eller ikke. Om veninna di feks. snakker unormalt lavt eller klager på seg selv støtt og stadig kan det være tegn på et dårlig selvbilde, man merker rett og slett på vedkommende om de er tilfreds med den de er. Det kan tilogmed være de som er superhøy på pæra som sliter med å godta seg selv, de prøver og bygge et lite falskt nett rundt seg - med å lure andre mennesker til å tro at de har det fint. Hardu en venn som oppfører seg slik? da gjør du noe med det.. :-)

En annen ting er om DU kjenner deg igjen, er DU personen med lavt selvbilde? det er mange jenter på bloggen som skriver "åh misunner deg, du har så god selvtillit" osv osv, MEN dere - jeg har opplevd masse i livet mitt, blandt annet noe av det verste jeg ser: mobbing. Det var i femte klasse, og jeg ble mobba for noe så teit som leppene mine. Lovte egentlig meg selv og aldri ta opp temaet, spesielt ikke på bloggen - men i og med at mange av dere tror jeg lever på en rosa sky, synes jeg det er viktig og poengtere at jeg også har vært der. Så uten og gå alt for mye inn på temaet, tenkte jeg og gi dere kjempefine jenter der ute noen tips til bedre selvtillit.

Har du noen gang stått foran speilet og funnet positive ting ved deg selv? de er viktig og ikke bare legge merke til feilene våre, men også det vi synes er fint. Si 10 positive ting om deg selv og kroppen din, og lær deg og aksepter den du er - du skal aldri sammenligne deg med andre. Og DET er faktisk en ganske viktig detalj, ikke sammenlign deg med andre. Den "populæreste" jenta på skolen, med laaangt hår og naturlig fall, store blå øyne og en drømmekropp uten like - mye kan skjule seg bak fasaden, og uten at du egentlig vet det, kan denne jenta være misunnelig på akkurat DEG :-) for i hennes øyne er du den virkelig vakre jenta, og slik tenker jenter om hverandre hele tiden. Uansett.

Dessuten må du være glad i deg selv, og ikke være misfornøyd med alt du gjør og sier. Fikk du en 3'er i det beste faget ditt? herreGUD, life goes on - det er èn av hundre prøver, og om foreldrene dine bjeffer - minn dem på akkurat det. Det verste jeg vet er når foreldre skal klage konstant, får så lyst og gi prøven i retur og si "her, ta den selv - så skal vi se hvilken karakter DU får, du som kan det så godt", og så blir det stille. Det kan forresten også være et tegn på dårlig selvtillit, når barna stadig vekk blir hakket på av foreldrene sine (eller andre personer som feks mobbere). Det sier jo seg selv, såklart man føler seg ille når man hele tiden får høre det. Stopp mobbing, herregud - jeg hater det. MEN, nå ble det et romanlangt innlegg her, så får nesten runde av.

Det siste jeg vil si: alle dere utrolig skjønne og vakre jenter der ute, stå på! :-) om du blir mobbet, kommer mobberne èn dag krypende tilbake for og ta opp kontakten, fordi du er snill, pen, vakker både innvendig og utenpå - og har et kjempestort hjerte.. :-) og om du føler du har "store lår", "små bryst" eller "kort nese" - fokuser på det positive med deg selv! du er fantastisk ♥

Noen blikker deg ned, noen baksnakker deg litt for høyt - og noen kan tilogmed slenge ut en kommentar eller to om hva du har på deg. Det er DA du skal føle deg pen, modig og good looking!

Jeg både kjenner og vet om en del jenter der ute som sliter med dårlig selvtillit, og det er virkelig trist og se på. Hvorfor fokusere på det negative, når det er SÅ mye positivt? selvtilitten påvirker klesvalget utrolig mye, det tror ihvertfall jeg - ei vakker jente kan ha drøssevis av lekre klær liggende i skapet, og en himmel full av sko - men ha så dårlig selvtillit at hun ikke tør og gå med det i offentlighet. Det og være redd for hva andre skal synes er kjempefeil, så lenge du føler deg fantastisk selv - SER du automatisk fantastisk ut også.. :-)

Grunnen til dette innlegget er fordi en del jenter har spurt hvordan jeg tør og gå slik jeg gjør. De har veldig lyst selv, men TØR ikke. Ser for meg tusenvis av superflotte fashionistaer som gjemmer seg bak et kjedelig antrekk, kun fordi de er redd for andres meninger. Jeg VET at mange sliter med så dårlig selvtillit at de hverken tør og gå med hva de egentlig ønsker, og i det hele tatt være fornøyd med den de er. Derfor syns jeg det er viktig og si ifra til alle jentene der ute, som egentlig ønsker og gå med de 15cm høye hælene på skolen - GJØR DET :-) og det hjelper ikke at du har dem på og føler deg ukomfortabel, du må vise at du føler deg superhot! gå med skoene som om de kostet èn million :-) bær dem med stolthet!

Så om du egentlig vil kjøpe den utrolig fine frynsetoppen du nettopp så, eller de sinnsykt tøffe bootsene - gjør det :-) jeg drar ikke alle jenter under en kam - for det er selvfølgelig tusenvis av forskjellige stiler der ute, og alle har forskjellige måter og kle seg på - mesteparten er sikkert fornøyde med stilen sin, men for dere som spør meg hvordan jeg TØR og gå slik: jeg har lært at å tørre å skille seg ut ikke er så ille likevel.. :-) lagde meg èt nyttårsforsett dette året, og det var å gå i akkurat hva jeg ville. Det har jeg fulgt, og føler meg bedre hver dag når jeg endelig kan sprade rundt i hva jeg vil, og likevel føle meg fin. Om jeg får blikk, ser jeg på det som positivt - ikke negativt :-)

Ha tro på deg selv :-)