Hodet sier ja. Kroppen sier nei.

  • 09.04.2016, 19:40

Dont quit your day dream

Da jeg var ti r drmte jeg om bli kunstner. Jeg fikk blanke lerreter, oljemaling, kullstifter og fargeblyanter. Jeg malte min egen versjon av verdenskjente "Skrik", som fortsatt, den dag i dag, skremmer livskiten ut av meg nr jeg gr ned i kjelleren i pappas hus. Da jeg var 13 r drmte jeg om bli designer. Jeg tegnet mine egne fotside silkekjoler, inspirert av Dior og Chanel. Jeg sydde min frste kjole, som rent utseendemessig s ut som en sppelsekk. Da jeg var 14 r opprettet jeg denne bloggen. Jeg la ut webcamera-bilder av lusen kvalitet og skrev om min lite interessante hverdag, som hovedsakelig besto av se opp til Mary Kate- og Ashley Olsen. Da jeg var 16 r drmte jeg om bli modell. Jeg poserte som best jeg kunne for Trend Models i Trondheim og nr jeg ser tilbake p bildene blir jeg stolt, flau og tenker at herregud, det var godt at du vknet fra drmmen til slutt. Da jeg var 17 r var jeg en av Norges mest leste bloggere. Jeg badet i sponsede produkter, ble intervjuet av Det Nye og la ut bttevis av sminkevideoer, selv om jeg ikke er god p nettopp sminke i det hele tatt. Men, jeg skrev og skrev. Overfladiske innlegg og dypere innlegg. Og det var snn drmmen om bli journalist oppsto. Da jeg var 18 r begynte jeg jobbe i klesbutikk. Jeg kledde opp damer med ulike fasonger og behov, i klr jeg elsket selge. Jeg ble bedre kjent med mitt utadvendte vesen og inns etter hvert at jeg er en god selger. Jeg drmte om bli butikksjef for min egen klesbutikk.



I dag studerer jeg journalistikk. Og jobber i klesbutikk. Og jobber med Instagram og blogg. Og driver min egen blogg. Bare fordi jeg tviholder p drmmen om at alt jeg gjr etter hvert kan resultere i en jobb jeg trives i som voksen. n jobb.

Men jeg har jo ikke bare n drm. Jeg vil tegne og male. Blogge for alle som vil lese. Kle opp damer i klr som fr dem til skinne. Ta bilder av andre. Bli tatt bilder av. Skrive om vrens trender i et mote- og livsstilsmagasin.

Jeg tenker ofte p hvor jeg vil ende opp til slutt. Innimellom slagene slr det meg av og til at faen heller, kan du ikke bare slutte med alt, ta livet med ro og si deg fornyd med en jobb normale mennesker gr til hver eneste dag? For kroppen min er s sliten. Hodet mitt tenker og jobber og styrer tjuefire timer i dgnet. Du har glemt blogge. Husk legge ut bilde p Instagram. Faen, den leiligheta der har jeg ikke rd til. Du m begynne p det portrettintervjuet nr du er ferdig p jobb i kveld. Oi shit, jeg m redigere bildene til jobben fr visning. Men de siste mnedene har kroppen min sagt litt stopp og det er bde skremmende og irriterende. Jeg er ofte syk, fr lett hodepine, blr neseblod, skjelver og nr kvelden kommer og alt er gjort blir beina mine til gel. Jeg har ikke overskudd til noe som helst, men har ikke klart innrmme det ovenfor noen andre enn meg selv. Kjresten min, vennene mine, familien min, kollegaene mine - jeg vil at de skal se p meg som hardtarbeidende, flink, morsom og omsorgsfull. For alltid.

Wake up.

I disse dager er jeg p jakt etter leilighet og selv om boligjakten alene er artig og lrerik, er det nok den som har ftt meg til tippe litt over i det siste. Jeg oppdaterer Finn.no ved hver mulighet som byr seg, har en egen bok hvor jeg noterer ned aktuelle leiligheter og den ene timen p sengekanten om kvelden hvor jeg vanligvis slapper av med hjernedd underholdning, bruker jeg n p sette meg mer inn i boligmarkedet. Jeg synes jakten er kjempespennende, men jeg gleder meg til vi kan si oss ferdige. Jeg er en liten perfeksjonist og jeg klarer ikke gjre noe halvveis, s jeg gi 100%, alltid. P bloggen, p min personlige Instagram, p bloggen sin Instagram, p jobben sin Instagram, i butikken, p skolen, p hjemmebane, i boligjakten.

Men det er jo fint, for jeg lrer bedre meg selv kjenne. Jeg klarer mye, men ikke alt. Og n vet jeg hvor grensa gr.

Dette er kanskje det mest rotete og ubalanserte innlegget jeg har skrevet i hele mitt liv, for det eier hverken struktur eller en rd trd. Men det er ogs kanskje det mest ekte innlegget jeg har skrevet i hele mitt liv, for det er akkurat snn jeg har det akkurat n. Litt forvirret, litt rotete, litt ustrukturert. Litt alt. 





Kjrlighet er roten til alt godt

  • 19.02.2016, 19:59

Av og til hrer man folk si at kjrligheten er roten til all ondskap i verden. At kjrligheten skaper krig, konflikter og elendighet. Av og til hrer man mennesker med hjertesorg si at kjrligheten ikke er verdt et knust hjerte. At det gjr mennesker syke, miserable og srbare.



For meg er kjrligheten roten til at godt i verden. Kjrligheten skaper samhold, forstelse og respekt. Det er det eneste vi kan sttte oss p nr krig, konflikter og elendighet stormer rundt oss. Kjrligheten er evigvarende og uovervinnelig og det eneste vi med sikkerhet kan forholde oss til, for alltid. Uansett hvordan og med hvem: Kjrligheten er der for alle.

En hjemls som fr en matbit og en femtilapp. En hund som fr sove i senga med eieren sin. Foreldre som ser veslegutten sin ta sine frste skritt. En flyktning som blir gitt ett nytt liv og en ny mulighet i Norge. Samholdet etter et terrorangrep. Et eldre par som holder hender. Tenringsjenta som fr sitt frste kyss.



Kjrligheten eksisterer i alt og p alle plan. Kjrligheten kan vre bde liten og stor. Kjrligheten er fylt med opp- og nedturer, grt og latter, ekteflt glede og brutal rlighet.

Og det fineste av alt: Kjrligheten er helt gratis. Go spread some love!





Clickbait, clickbait everywhere

  • 13.02.2016, 19:45

Okei, jeg hadde egentlig sett meg for god til vre en av de rten som skrev om clickbait-hysteriet, men skitt au.

Mennesker er opptatt av andre menneskers tragedier. Noen ting fler vi oppriktig medlidenhet med, andre ting fr oss til fle oss mindre shitty selv. Det er jo derfor vi leser. Vi er nysgjerrige og vil sluke det som slukes kan av tragiske livshendelser, hvor hver historie forresten ser ut til konkurrere med den forrige hvorvidt det gjelder "alvorlighetsgrad".Misforst meg rett. Jeg er all in og viser tommel opp til personlige innlegg som tar opp samfunnsviktige og engasjerende temaer. Jeg deler jo i btter og spann selv, fordi jeg for det frste engasjerer meg lett og mener mye, og fordi jeg for det andre alltid har et hp om at en eller to vil sitte igjen med en god flelse etterp. Men jeg er alltid forsiktig nr det kommer til private innlegg, for grensen mellom personlig og privat er s innmari hrfin.



Jeg vet ikke hvor mange historier om aborter, (gruppe)voldtekter, selvskading og sexhendelser jeg har lest de siste mnedene, men det er mange. Dette er egentlig et veldig dypt farvann begi seg ut p, for nrmest rakke ned p andres tragedier er virkelig ikke min intensjon. Men for den som leser en god dose blogg og har en viss peiling p hvilket innhold som en gang i tida ble lagt ut; tror dere alle historiene som omhandler selvmordsforsk og voldtekter som den siste tida har blitt skrevet har blitt publisert i hp om hjelpe andre eller lufte tankespinn? Eller kunne noen innlegg kanskje blitt publisert i hp og god tro om et par tre (eller tjue tusen) klikk? Og jeg sikter ikke bare til tragedier, alts. Jeg sikter ogs til sexflauser, sexskandaler og.. Til alle private og intime ting som i teorien kun skal deles med de involverte. Sosiale medier og ikke minst blogg har vokst i rekordfart de siste rene og penbart har en del bloggere omsider forsttt flgende: Hvordan kopiere forsida til VG.



Jeg har nettopp hatt eksamen i publisering (jeg gr journalistikk, for den som mtte lure) og jeg skal ikke kjede dere med samme pensum, men n ting som er svrt relevant for dette innlegget og som jeg faktisk lo litt godt av, med tanke p temaet jeg n tar opp, er: Du skal aldri lure leseren. Det er helt greit skrive interessante overskrifter, men du skal ikke lure. For hva er det som til slutt skjer nr noen gang p gang lurer leseren med en overskrift som er skrevet med kun n hensikt ( generere klikk)? Leseren gr lei og lar seg ikke lenger lure. sammenlikne journalister med bloggere blir p mange mter helt feil, for til forskjell fra bloggere har journalister gigantiske regelbker forholde seg til, men akkurat her synes jeg de to yrkesgruppene kan og br tenke likt. Blogg har, som tidligere skrevet, vokst i rekordfart og forfatterne bak har med tiden lrt seg tenke strre. Markedsfring, jobb, penger.

Det er selvsagt flott at flere har innsett hvordan man kan komme seg opp og fram i bloggverden, men bare for ha sagt det: skrive et clickbait-innlegg som tar en til andreplass p topplista for n dag genererer ikke stort mer enn nettopp det: Klikk. Dersom innholdet p resten av bloggen ikke duger rykker man jo ned like fort som man kom opp, s det er jo ingen karriere eller store pengesummer hente. Kanskje en one day of fame, men det kan jo umulig vre verdt det med tanke p hva man gir. En srgelig, trist og privat historie som dagboka (papirutgaven) med hengels hadde blitt veldig glad for bre. Eller en oppsiktsvekkende, latterfull sextabbe som kjresten (eksisterer han/henne nr slikt deles?) og skribenten bak innlegget lik s godt kunne holdt for seg selv.



Jeg er bare lei dette klikkhysteriet. Jeg savner lese kvalitetsrike blogger som tar innholdet p alvor og jeg synes det er synd at mennesker som faktisk har noe dele som kunne vrt til stor hjelp for andre forsvinner i mengden av mennesker som ikke skulle skrevet blogg, men heller snakket med noen andre enn hele Norge.Blogg har blitt en enorm plattform og jeg skjnner at vi m utnytte det, men det gr an gjre det p en mer etisk riktig mte. Jeg nsker ikke at alle ungjenter skal tenke at de m utlevere hele sjela si, ha opplevd noe grusomt, dikte opp usanne overskrifter eller vre helt badass for n dag havne p topp. Alle som har kommet p topp (hvis man ser bort i fra klikk-bloggene som alle har vrt der i en dag eller to hver), har kommet dit grunnet hard jobbing, skriveglede, blogglyst og tlmodighet.

Blogg fordi du fler du har noe bidra med, fordi du elsker det, fordi du finner inspirasjon og glede i det, ikke fordi du drmmer om bli et kjent ansikt over natta.





drmme er overveldende

  • 12.02.2016, 00:50

Alle har en drm. Vi har et nske. Noe vi jobber for. Brenner for. Men noen ganger, ofte, er det overveldende. Det er slitsomt klatre seg opp og fram, men enda mer utmattende er det tenke. tenke p hvor man vil vre i livet, hva man m gjre for komme seg dit, hvilke valg man m ta. hele tiden tenke p at man m, eller burde, vre god nok. Best, kanskje.

Og jeg tror det er derfor jeg ofte blir sliten. Ikke fordi jeg jobber for toppkarakterer, selger klr p Companys eller legger utallige timer ned i bloggen. Det er fordi jegtenkers jvlig. P toppkarakterer, vre god i jobben min, komme noen vei med bloggen. Jeg tenker at jeg m utrette noe, bidra med noe, bli noe. For jeg har ikke lenger kontroll over min egen hjerne. Det er den som gjr all jobben, mens kroppen bare flger etter og lfter tunge tak. P autopilot.

For du vet jo hvordan det fles, ikke sant? hige etter noe. drmme. nske noe, s innmari sterkt. Og s er det s fjernt, for det er s mange som higer etter, drmmer om og nsker akkurat det samme. Jeg vil bare ta kontroll over min egen hjerne, si at det gr greit, at den ikke trenger tenkes jvlig, men jeg fr det ikke til. Og det er det som er s utmattende. Ikke det fysiske, men det psykiske. Šalltidpleasealt og alle.

Bare litt tankespinn fra en som ikke fr sove.






Hvorfor velger man utroskap?

  • 09.02.2016, 19:00

Vi hrer om det hele tiden. "Han var utro mot dama si", "Han slo opp med henne fordi hun var utro" eller "Han er utro, men kjresten vet det ikke". Og kanskje er det et tabubelagt tema for en grunn. Kanskje er det ikke noe jeg br skrive om, for det er jo tross alt ikke mitt liv. Men jeg klarer ikke la vre.

Vi er unge, blir forelska og fr oss kjrester. Nr vi er nyforelska ligger vi i skje, kliner til krampen tar oss, har sex tre ganger om dagen og sender milelange meldinger og hundre emojis til hverandre.Det er enkelt.Det er enkelt vre nyforelska, for det trengs ingen innsats. Vi bare lever p en svevende sky hvor vi omfavner det vitrorer kjrlighet. Men vre nyforelska er ikke kjrlighet. Kjrligheten er uovervinnelig, brutal, sterk, lidenskapelig, vond og fantastisk. Og det er kjrligheten mange ser ut til streve med, for det er nr forelskelsen gr over til kjrlighet at mange tyr til et sidesprang.

"Cheating is easy. Try something more challenging.. Like being faithful"



Har dere for sjelden sex? Trenger du oppmerksomhet? Fler du at partneren din ikke verdsetter deg? Sklir dere fra hverandre? Er du forelsket p ny? Det er penbart mange grunner til at s mange velger vre utro, men alt i alt bunner det jo i det samme: Det er et eller annet som ikke fungerer i forholdet. Og jeg bare tenker: Nr man er ung, ikke harnoenandre enn seg selv tenke p og hele livet foran seg - hvorfor ty til utroskap? Hvorfor ikke gjre det slutt? fortelle partneren sin at forholdet er over og at det rett og slett ikke fles verdt det lenger, det er s innmari mye bedre enn drukne forholdet i lgner. For let's face it: Man kan ikke holde et sidesprang skjult ievigtid. fortelle kjresten at det er slutt er penbart noe man vil unng, men i dette tilfellet erthe easy way outet alternativ som ikke engang burde vrt lov.

Jeg har bare aldri skjnt det. Ingen har forklart meg det skikkelig heller, s kanskje det er derfor jeg har et s ensidig syn p det. Jeg bare skjnner ikke hvordan mennesker fr seg til gruseet annet menneske ned i bakken for egen nytelse. Merker man at det er noe som ikke stemmer i forholdet s gjr man alt i sin makt for fikse det, sammen med partneren sin. Dersom man har gjort en innsats og likevel fler at forholdet er ddt, s gr man videre. Man lusker seg ikke rundt med andre fordi man ikketr forlate partneren sin. Det er noe innmari feigt ved det, som jeg aldri helt vil klare respektere og forst.

For vre nyforelska er ingen stor sak, men jobbe for et fungerende, langsiktig forhold bygd p tillit, respekt og kjrlighet er.





Du er ikke alene

  • 04.02.2016, 16:07

Kjre lillebror

Forskning viser at minst 3-5 personer per 10 000 innbyggere kan ha diagnose innen autismespekteret (1). Fr du mter nye mennesker pleier jeg fortelle dem at du har Asperger syndrom, slik at de ikke skal oppleve deg som uhflig eller uoppdragen. De fleste jeg har fortalt det til har spurt hva sykdommen egentlig innebrer og er. Da svarer jeg: Frst og fremst er det ikke en sykdom, men en diagnose.

Jeg fler snn med deg. Jeg vil ikke gjre deg til et stakkarslig menneske, men for meg har det alltid vrt vanskelig ikke synes synd p deg. Jeg skulle s gjerne nske jeg fikk ta del i din tankegang, for du tenker ikke likt som meg. Du har vanskelig for oppfatte sosiale spilleregler og blir sint og frustrert dersom jeg ikke klarer tenke som du gjr. Du har s mange, mange sprsml, og jeg skulle virkelig nske jeg kunne besvare dem alle. "Hvor mange stjerner finnes det, Kristine?", "Hva skjer etter dden?", "Hvor mange kilometer i timen flyr et Boeing 737 jetfly?". Jeg forsker svare, men sprsmlene er alltid s store. Og jeg vet at dersom jeg gir deg et annet svar enn det jeg ga deg for fem r siden nr du spurte om det samme, blir du sint fordi jeg ly sist. Men jeg mener aldri lyve, lillebror. Noen ganger m man bare svare noe - nr sprsmlene du stiller blir for store og svar kreves. Dessuten er du s innmari intelligent og jeg vet at du tester meg og min intelligens. En intelligens som dessverre ikke kan sammenliknes med din, fordi vi er ulike p s alt for mange omrder. Du har kanskje problemer med klare hverdagens og skolens krav, men du er den smarteste elleveringen jeg kjenner likevel. Du vet akkurat hvordan motoren p ulike fly fungerer og er bygd opp, du vil ofte gjre matematikk fordi du morer deg over at du er s mye bedre enn meg og du vet at mammas myter som "du fr firkantede yne av se for mye p TV" bare er vs. Du vet at det er urealistisk og langt i fra fakta, og det er nettopp det du gr etter - realiteten og fakta. Rett skal vre rett.



Samfunnet forventer ting av deg. Det forventes at du skal like leke med biler, spille Minecraft og elske fotball. Det forventes at du skal st stille og vente nr mamma treffer en gammel bekjent hun vil snakke med. Det forventes at du ikke banner, for barn skal jo ikke banne. Men du har vanskelig for oppfatte normer og forventninger. Du har dine egne. Du liker g tur ute, spille hjernetrim-spill og elsker studere fly. Du fr ofte en trang til kommentere og er ikke redd for fortelle mammas gamle bekjente at hun hadde en stor kvise. Nr du blir sint kan du lire av deg et "faen!", for av og til, nr jeg eller andre ikke har tenkt oss om, har det uheldigvis dukket opp et banneord i talen fra tid til annen. Og med deg lillebror, hjelper det ikke si at BARN ikke fr banne, for du vet at banne i seg selv er stygt, uansett alder. S da banner du, bare fordi: Rett skal vre rett.

Du er en misforsttt person. Du skiller deg i alminnelighet ikke utseendemessig fra andre, og dette gjr det vanskelig for omgivelsene forst atferden din. Jeg bekymrer meg for de eventuelle utfordringene du en dag kanskje stter p, for det vil aldri vre like enkelt for deg som det er for meg. Men jeg hper at folk blir mer bevisste etter hvert, p diagnosen din og at det finnes s veldig mange flere enn bare deg. Du er ikke alene, lillebror. Du er s smart, sterk og srbar, og du kan utrette fantastiske ting med din sylskarpe hjerne. Jeg bare hper omgivelsene vil forandre seg litt ogs. At folk vil pne seg litt mer opp, slutte bli s skremt nr de mter mennesker som ikke er bygd opp like A4 som dem selv. Jeg nsker mer fokus og nysgjerrighet rundt Asperger syndrom - for det er jo ikke rart at mennesker med diagnosen mter p utfordringer i hverdagen nr ikke folk vet hva diagnosen er engang. Mer kunnskap, mer penhet. Det er alt jeg tror trengs for at hverdagen for deg, kjre lillebror, og s mange, mange flere, vil bli litt bedre.

Notis: Det er varierende diagnostiske definisjoner innenfor Asperger syndrom (2) - det er derfor en selvflge at beskrivelsene av min bror ikke stemmer overens med alle andre som har diagnosen. Jeg ville bare at noen skulle lese og at det for de "noen" skulle bli fint, mer forstelig kanskje, mte en autist neste gang :-)

(1) SINTEF-rapport 17.06.2008
(2) http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/sykdommer/asperger-syndrom-20902.html





Unner du ingen andre suksess?

  • 03.02.2016, 20:00

Bde du og venninna di er for yeblikket arbeidsledige. Dere har tatt samme utdanning, hjulpet hverandre opp og frem og er for yeblikket i den jvlige situasjonen hvor begge venter p svar fra de frti arbeidsplassene dere har skt jobb hos. Men s ringer venninna di og forteller at hun har kapret drmmejobben. Som tilfeldigvis ogs var din. Hvordan reagerer du? Eller: Du og din aller beste venn har begge vrt single i tte r - dere er de eneste i vennegjengen som fortsatt ikke har funnet den rette, men dere venter forhpningsfullt begge to. Likevel finner dere en slags trst i at dere er to om det. To som ikke har noen armkrok sovne i. Men plutselig mter venninna di Mr. Right - og du ble nettopp avvist. Hvordan reagerer du? Eller: Du og studiekameraten din har hatt en jvlig tung eksamen hvor dere har jobbet sammen, skrevet en hel roman hver og gitt hverandre tips og rd p den blytunge veien. Nr dere fr tilbake karakteren har han ftt A og du ftt D. Hvordan reagerer du?

Her finnes det to ulike personer: Dem som blir oppriktig glad p andres vegne og unner dem suksessen eller de som p innsiden bygger opp avsky og misunnelse ovenfor vedkommende.


De er alle forskjellige, men de har n ting til felles: de har alle oppndd suksess innenfor hvert sitt felt. Applaus!


Men hvordan vite om venninna di unner deg suksess eller ikke?

1. Hun blir aldri genuint glad p dine vegne.
Jeg tror ikke menneskene somikkeunner andre suksess merker hvor lett det er gjennomskue falske smil og ironiske gratulasjoner. "h, fikk du sponset sprkreise av foreldrene dine? S heldig du er. Jeg mtte jobbe i to r for dra p sprkreise jeg. Men bra for deg da!" eller "Oi serist, fikk du jobb i Dagbladet? Syykt bra. Jeg har jo skt der jeg ogs, men jeg var tydeligvis ikke like god som deg. Gratulerer da, herregud, fortjent".Reagerer du p denne mten eller har ei venninne som gjr det? Oppriktighet og falskhet synes.

2. Hun forsker alltid gjre det samme som deg.Har du skrevet en kick ass sknad til jobben du nsker? Har du nettopp begynt p en badass diett for komme i form til badesesongen? Har du skrevet en skoleoppgave eller et blogginnlegg du fikk jvlig god feedback p? En venninne som ikke unner seg suksessvil alltid prve kopiere deg og det du gjr i hp om f samme resultat selv. Hun vil kopiere jobbsknaden din fordi du fikk jobb, slenge seg p dietten fordi du ikke kan se "bedre" ut enn henne og skrive samme type oppgave eller blogginnlegg for f samme respons.

bli inspirert av noen p en positiv mte kontra vre sjalu p noen p en negativ mte tror man kanskje ikke merkes s godt utad, men det gjr det.

Kjenner du deg igjen, uten helt vite hva du kan gjre med det?

Dette med unne andre suksess er kanskje ingen enkel oppgave for den som automatisk blir grnn av misunnelse, men med litt enkel hjernetrim tror jeg det er fullt mulig legge om tankegangen. For selv om det er irriterende ha ei venninne som aldri unner en suksess tror jeg det erlike ille, om ikke verre, vre den som ikke klarer gjre noe med det. Denne flelsen av irritasjon og misunnelse nr noen gjr det bra er jo sikkert en flelse som kommer p autopilot? Men, er det ikke bedre hente motivasjon fra den eller de som oppnr suksess? tenke: "Holy shit, hun trener fem ganger i uka, det er faen meg ddsrtt - s viljesterk og rik p motivasjon skal jeg ogs bli!" eller "Dven, s mentalt sterk hun er som sitter sju timer i lesesalen hver dag. Sykt beundringsverdig - dette kan jeg ogs bli flinkere til!"?. Om s ikke disse tankene kommer automatisk, er det lett "lure" hjernen helt til de faktisk gjr det.



Vi er omringet av mennesker som har ftt til noe vi har kjempet for f i flere r. Og de vil alltid vre der. Om det er venninna di, kollegaen din, treningspartneren din, naboen din eller en Instagram-kjendis du ikke engang har mtt, spiller ingen rolle. Det vil alltid vre noe andre har lykkes i som vi ikke har lykkes i og det vil alltid vre noe DU har lykkes med som andre fortsatt jobber mot. Vi velger selv hvordan andres suksess pvirker oss.

"Some people dream of success while others wake up and work hard at it" - Napoleon Hill





Dagens ungdom er noen forbanna helter

  • 31.01.2016, 12:25

De sier at dagens ungdom er noen late jvler. Jeg, og du, vet at de tar feil. For i dag skal alt vre s forbanna perfekt. Og perfekt, et ord ikke engang Wikipedia vil gi oss en definisjon p hva er, er vanskelig leve opp til.

Snittene for komme inn p universiteter og hyskoler er skyhye - s hye at det ikke lenger holder legge inn en lreit innsats i skolearbeidet p videregende. Jeg tenker p meg selv og mitt karaktersnitt, som jo var ganske greit, fr jeg tenker p alle som hadde lavere karaktersnitt enn meg. Hva endte dere opp med gjre? Dere har selvflgelig en sikker framtid i vente, men kom dere inn p nsket studie? nsket skole? I nsket by? De mest populre studiene krever at vi sitter med skolearbeid nrmest dgnet rundt p videregende dersom vi vil ha en liten sjans til komme inn p akkurat det studiet. Og i dag vil nesten alle ha hyere utdanning. Det inngr i oppskrifta til en sikker framtid, det. S, vi jobber beinhardt ogs p universitetet eller hyskolen, skriver til blekket spruter og tilbringer utallige timer i lesesalen.

De sier at snn var det nr de var unge ogs. At vi m tle spass. Men jeg, og du, vet at de tar feil. For det stopper ikke der.



En inntekt ved siden av studiene er veldig lreit og selvsagt for de fleste. Mange klarer seg fint p stipendet og oppsparte midler etter intens jobbing i ferier. Men for meg, og kanskje deg, er det ndvendig med en jobb p si. kombinere et fulltidsstudie med en deltidsjobb er lrerikt, en god erfaring og jvlig slitsomt. Men s kommer det alts en dag, i en tid nrmere enn vi hadde forutsett, hvor vi bde vil og m kjpe vr egen leilighet.

Vent litt, jeg skal bare f toppkarakterer p skolen mens jeg jobber p si for spare trehundretusen i egenkapital s jeg kan kjpe leilighet.

De sier at vi har godt av mte litt motstand, vi, den bortskjemte ungdommen i dag. Vi er en lat generasjon, s dette med st p, det er bare uvant. Men jeg, og du, vet at de tar feil. For det stopper ikke der heller.

Det sosiale livet, dere. Det kjenner vi til, ikke sant? Det er rart med det - hvordan det mest verdifulle av alt har s lett for bli nedprioritert i en travel hverdag. bevare det sosiale livet ved siden av studier og jobb er ingen enkel oppgave, men det m likevel gjres. Ikke bare trenger vi det, det forventes av oss. Vi forventer det av hverandre, for vi er jo fortsatt unge og spreke og livlige og har hele livet foran oss. Av og til skal vi sippe p et vinglass mens vi skravler og ler. Andre ganger skal vi tmme nedp ei hel flaske, danse natta lang og kjpe nattmat p veien hjem. Av og til skal vi mte opp i bursdager, p fester, vors, lnningspils, julebord, kaf, kino, jentekveld/guttekveld og skolearrangementer. Andre ganger burde vi mte opp til andre sosiale sammenkomster, for det forventes jo, men vi kryper til korset, sier at vi ikke har tid, og s slenger vi oss p sofaen. Og det er faen meg helt greit.

For jeg skal si dere noe: Vi, dagens ungdom, er noen forbanna helter. Ikke bare skal vi se ut som supermodeller med eyebrows on fleek og lashes on point, slenge inn et par treningskter i uka, vre samfunnsengasjerte, oppdaterte p sosiale medier og vre verdens beste kjrester og venner. Vi skal ogs tjene penger til bde livets opphold og BSU, f toppkarakterer p skolen og delta p alle sammenkomster, fester og minglekvelder som innebrer sosial omgang. Vi er en helt spesiell generasjon. En det forventesaltfra. Ingen fr si at vi ikke duger eller er gode nok. Ingen fr si at vi er bortskjemte og late. For det er vi ikke. Detenestevi kan bli bedre p er kjenne vre egne begrensninger, for dem finnes det ikke mange av i dag.





Er jeg perfekt n?

  • 28.01.2016, 20:00


Nr jeg ser p disse bildene blir jeg helt rlig kvalm av jenta til hyre, men det er ikke til stikke under stol at dette er jenta som hadde drattlikes p Instagram (selv med min eksepsjonelt drlige redigering).

Jeg har gjort trynet mitt smalere, leppene strre, nesa smalere, ynene strre, fjernet rynker og porer, rettet p yebryn, jevnet ut huden og redigert kontraster, kurver, lysstyrker og farger for se mest mulig porselen ut. Og dere kan si hva dere vil, men vi vet alle at det meste av det jeg har redigert p er noe alt for mange unge i dag legger seg under kniven for fikse p ordentlig. Hvis dere ikke hadde hatt bildet til venstre se p (og redigeringen var bedre) hadde jeg vel ikke vrt s veldig langt unna flere jenter sitt drmmeutseende i dag, vel? Jeg vet svaret, og det er nettopp det som gjr det s skummelt.

S, jeg spr: Er jeg perfekt n?Jeg vet at svaret ditt vil vre nei, s hvorfor vil du bli snn?





Ikke klag dersom du ikke har jobb pt. 2

  • 27.01.2016, 15:05

Hei dere! Det ble litt sirkus i kommentarfeltet i gr, etter jeg skrev innlegget "Ikke klag dersom du ikke har jobb" - det skjnner jeg godt! Det varaldriplanen gi seg ut p dette temaet p et s spontant grunnlag, men dette er derimot noe jeg alltid hadde tenkt skrive mer utfyllende om; det kom dessverre bare ut helt feil, som "lse notater"/mitt eget, drlig formulerte tankespinn rett fr jeg skulle p jobb (oh the irony). N som temaet allerede er p banen vil jeg gjerne forklare meg ordentlig! Jeg tar selvkritikk og beklager hvis noen (og dette vet jeg jo er tilfelle) fler seg trkket p trne. N derimot, skal jeg forske formulere meg mer korrekt og dersom folkfortsatter uenige kan vi vre enige om vre uenige ;-) Diskusjoner er bare sunt og at mange har meninger om temaet er bareendabedre!

Jeg mener ikke dra alle under en kam nr jeg sier at studenter br vurdere en deltidsjobb. Jeg er klar over at mengden arbeid varierer fra studie til studie og at noen ser seg ndt til jobbe med skole til alle dgnets timer for oppn nskede og/eller krevde resultater (for f.eks. g videre p en master o.l.). MEN, det er noe som heter sommerjobb. Etsupert "tilbud" til alle studenter som ikke tar seg tid/har tid til jobbe ved siden av studiene. Dette skrev jeg forsvidt ogs i mitt forrige innlegg, men jeg ser at det ikke kom godt nok fram. At man skal bruke alle ferier p jobbe nr man frst har fri fra studiene er selvsagt lite kult, men ndvendig. Og etter min mening: En selvflge dersom du ikke har en deltidsjobb ellers. Har du hverken deltidsjobb eller sommerjobb tjener du deretter ogmbasere deg p leve p stipendet - s enkelt er det jo bare. Og s vil jeg legge til: Det krever ikke mer enn TO vakter p EN mned for tjene inn rundt 2000 kroner (tok utgangspunkt i 8 timers vakter og 150,- i timelnn for gjre det enkelt). Dette er 2000 kroner som for de fleste vil vre nok til dekke utgiftene som mtte komme utenom stipendet p over 7000 kroner i mneden. Jeg vil faktisk tro, uten vite med sikkerhet selvsagt, at tilnrmet alle studenter har tid til jobbe to vakter p en mned - hvis man prioriterer riktig. I dag skal ungdommen prestere helt hinsides p alle arenaer (jeg har faktisk forhndsskrevet et innlegg om nettopp dette), s spr deg selv:M du vre en straigt A-student, eller forventesdet? M du feste hver lrdag, eller forventesdet? Det er s mange slike sprsml jeg kunne stilt, hvor mange, etter ordentlig tenking, ville svart at detforventes.Men det du derimot M, hvis du ikke klarer deg p stipendet, er jobbe. Enten ved jobbe deltid ved siden av studiene eller ved jobbe rva av deg i ferier. Valget er opp til hver enkelt og bunner igjen bare i en ting: Prioriteter.

Nr det kommer til det skaffe seg jobb er dette penbart vanskeligere enn jeg hadde trodd.My bad.Jeg hper likevel dere som leter ikke gir opp jakten. Kanskje vil det for mange lnne seg tenke litt utenfor boksen? For som sagt: Det trengs ikke mange timer jobb i mneden for f noen ekstra tusenlapper i lommeboka. Som nevnt i forrige innlegg er det et stort behov for barnevakter, og her er det jo ogs sikkert enklere finne en grei lsning p arbeidstider o.l. Kan du vaske trappene i blokka du bor i? Har du snakket med mammaen til venninna di sin arbeidsgiver/nabo/sster? (eksempel p via-via) Er det muligheter for en sommerjobb i nrbutikken din eller hjembyen din? Sjekker du aktivt Finn.no og NAV for ledige stillinger? Har du sjekket "Smjobber" p Finn.no? Det er mye man ikke umiddelbart tenker p som jobb, men du tjener jo like greit penger. Og har du frst ftt en jobb du ikke ndvendigvis liker, kan du holde yne og rer pne etter en annen samtidig som du har en inntekt. Drmmejobben blir sjelden servert p gullfat og kan ikke forventes at kommer p frste forsk.



Jeg vil ppeke at jeg i all hovedsak, med forrige innlegg, siktet til de som klager p stipendet fra Lnekassen bare fordi punktum. Bare fordi dekan.En del har ppekt at stipendet burde kes fordi boligprisene er hyere, vel, jeg kan forst, men er likevel uenig. Alt gr i berg-og-dalbane og priser, utgifter og inntekter vil alltid vre i ubalanse. Alt kan ikke g opp i opp. Vi kan vel ikke forvente at vi skal bli utbetalt hyere stipend fordi boligprisene stiger? Jeg vet at det er dyrt bo, jeg bor jo i hovedstaden selv og betaler en leiepris jeg blir helt tullete av, men dette er en del av noe uforutsigbart som er i konstant bevegelse, og jeg og du er uheldigvis dem som sitter med et drligere marked akkuratn.Jeg forventer ikke at Lnekassen skal ta hensyn til det. De har kt stipendet - faktisk mye, hvis man tenker p at hver eneste student fr det samme som meg og deg.

Og s, helt til slutt, for gjre dette innlegget ENDA lengre, vil jeg gjerne ta meg tid til svare p noen av kommentarene. Noe blir kanskje gjentakelse, men det fr s vre.

"Du kommer jo fra en mildt sagt privilegert familie da, Kristine :) m huske at mange blir kastet ut som 18 ring, eller fr null sttte hjemmefra, greit ha ferdig fond nr man skal flytte ut og ha en kjreste dele utgifter med. Er faktisk ikke bare bare finne bosted og overleve i oslo p stipendet ma fr. Du vet at i forhold til priskningen p varer, boliger osv, s er studiesttten halvparten av hva den var for 15 r siden? Det er ikke nok"

Jeg er faktisk veldig nysgjerrig p hvem du er, for du vet penbart mye om meg og min konomiske situasjon. Frst av alt: Jeg kan innrmme at jeg kommer fra en privilegert familie og at det er betryggende ha et slags sikkerhetsnett. Jeg er klar over at ikke alle er like heldige som meg og det er heller ikke noe jeg tar for gitt. Nr det er sagt: Jeg har nada si om "m huske at mange blir kastet ut som 18 ring", for det handlet veldig lite om dette innlegget og jeg ser ikke helt.. Sammenhengen? Selv om jeg har familien min som et sikkerhetsnett blir det feil av deg konkludere med at jeg fr sttte hjemmefra, har et ferdig fond og en kjreste dele utgifter med. Det er helt feil. Ja, jeg deler soverom med kjresten min og sparer litt p det, men utover det har jeg akkurat de samme utgiftene som deg og alle andre: Disse betaler jeg ved jobbe cirka 12 vakter i mneden, slik at jeg bde fr levd og spart.

"Enig med deg i det meste! Men vil bare nevne at det langt ifra er alle studier som er like arbeidskrevende, jeg studerer for eksempel sivilingenir p NTNU, og jeg hadde ikke hatt sjans i havet til jobbe ved siden av, uten gitt opp det lille snevet jeg har av fritid. Jeg greier meg, ved jobbe hele sommeren."

Jeg er veldig klar over at ikke alle studier er like arbeidskrevende og at ditt ersvrtarbeidskrevende - det er derfor jeg synes det er tommel opp at du jobber i sommerferien. Det var forsvidt det jeg forskte si i det frste innlegget, men jeg hper det kom bedre frem n: jobb i ferier er helt supert og dette funker for omtrent alle jeg kjenner som ikke har deltidsjobb. Lykke til videre i studiet!

"Her m jeg si meg STERKT uenig. Vi er mange som gr p svrt krevende studier hvor jobb er mer eller mindre uaktuelt nettopp fordi man ikke kan forplikte seg til da en arbeidsplass. Selv kan jeg sitte p skolen fra 8 om morgenen til 19-20 p kvelden, og heller ikke da har ftt gjort det som forventes av meg. Det er ikke uten grunn at vr generasjon gr under navnet ''generasjon prestasjon'' , og i dette innlegget er du med p underbygge dette. Om det skal forventes at fulltidsstudenter skal jobbe i tillegg til lange dager p skolen er det ikke rart mange mter veggen, eller i det hele tatt sliter. Det forventes mye fra alle kanter, og for studenter som prioriterer skole og det ha et sosialt nettverk eller kanskje et verv vil det vre vanskelig kombinere uten at det fr konsekvenser eller m g p bekostning av andre ting. Alle er ikke supermennesker, og dermed syntes jeg det blir feil generalisere og dra konklusjonen om at ''dersom du er som meg - frisk, rask og med helsa i god behold, s fr du ikke lov til klage med mindre du har en jobb'' At lnekassen er et privilegie, og noe som burde settes stor pris p skal jeg ikke nekte for, men stipendet og lnet vi fr m ses i kontekst av prisene p dagens marked. For min del er jeg avhengig av jobbe mye i ferier, s jeg kan bruke resten av ret p studiet for kunne n dit jeg vil i senere tid. Jeg ser poenget med innlegget ditt, og ja det finnes mange som ikke setter pris p systemet Norge har, men fr man kommer med slike pstander eller drar konklusjoner hadde det kanskje vrt lurt tenke litt over at vi alle har ulike utgangspunkt og prioriterer forskjellig."

Jeg er helt enig i at vr generasjon gr under navnet "generasjon prestasjon" (dette er som sagt noe jeg har forhndsskrevet et eget innlegg om). Dagens ungdom er noen forbanna helter, done deal. Som du sikkert har skjnt etter dette innlegget forventer jeg ikke at fulltidsstudenter skal jobbe i tillegg til lange skoledager dersom de ikke har tid og mulighet til prioritere annerledes/riktigere, men da synes jeg det er viktig med en sommerjobb (som du jo har) for tjene penger til leve p resten av skoleret. S, duharjo en jobb, og tommel opp for det. "Det forventes mye fra alle kanter, og for studenter som prioriterer skole og det ha et sosialt nettverk eller kanskje et verv vil det vre vanskelig kombinere uten at det fr konsekvenser eller m g p bekostning av andre ting". Dette er helt korrekt. Her handler det om prioritering. En deltidsjobb fremfor sommerjobb (eller en jobb i det hele tatt) er ikke en prioritering for alle og enkjipting prioritere, men likevel ndvendig for mange. For min del har jeg valgt prioritere studier og jobb og har dessverre lite tid igjen til sosial omgang og verv/fritidsaktiviteter. Dumme, kjipe ting prioritere bort, men igjen den eneste mten f det til g rundt p med tanke p konomisk bruk, sparing til leilighet og prestasjon p skolefronten. Dessuten vil jeg legge til: For mange kreves det sitte fra 08:00-20:00 p skolen, men for mange handler dette ogs om flink pike-syndromet. Presset som flger med er enormt og kommer fra alle kanter, men jeg synes ikke dette kan settes i kontekstmed hvorvidt vi fr mer i sttte fra Lnekassen eller ikke. Det er en helt annen diskusjon.

Jeg hper dette innlegget ble bedre formulert og at meningene mine kom tydeligere fram - jeg skal i hvert fall ALDRI skrive noe lst og ledig p fem kjappe minutter igjen ;-) #lessonlearned





Til enstingen

  • 26.01.2016, 19:45

I dag deles alt. Ufiltrert. Folk skriver om aborter, voldtekter, selvskading og sexlivet sitt. Hva jeg tenker om denne typeutlevering av privatliv er en helt annen sak, men jeg kan i hvert fall si dette: Oppi alt kaoset har jeg savnet lese noe som ikke bare gr p egenterapi og/eller klikk, men som faktisk kan vre en liten oppmuntring i noens hverdag. Litt sttte. En klapp p skuldra. En luftklem.




Dette innlegget er til deg. Du somikke har noen venner p skolen, som aldri har blitt flrtet med, som aldri har vrt p jentekveld. Eller du som fler deg som en ensting. Du som har en helg haug venner du egentlig ikke har noe forhold til, du som alltid blir nedprioritert og utelatt. Du som bare later som. P barneskolen, p ungdomsskolen, til og med p videregende, er det alltid et konstant jag. Duvil vre jenta alle snakker om, hun som blir invitert p alle bursdager og fester, hun som blir brt p en gullstol av alle gutta. Selvflgelig vil du det. Hvem vil vel ikke? Uvitende eller ei, alle sker det samme.

Det skjrer i hjertet nr jeg hrer om jenter som blir mobbet for vekt, hudfarge eller materialistiske verdier. Det er s vanskelig for folk utenfor fle p den samme smerten, men kan dere ikke bare prve? Forestill deg ensomheten, ydmykelsen, frykten - alt de fler p, men ikke fr til gjre noe med. Forestill deg leve i et sort hull, hvor ingen hjelper deg opp eller i det hele tatt ser at du ligger. Forestill deg hvordan det fles ville ta sitt eget liv. Hvor desperat man er etter noe bedre. Bare litt glede. Litt oppmerksomhet. Ett "hei".

Men kjre ensting,
det kommer en dag hvor du kan endre alt.



Jeg skal ikke si at du skal g med hevet hode, ta tilbake din plass i klassen og f selvtillitt over natta. Det kommer mest sannsynlig ikke til skje uansett. Men, det kommer en dag hvor du vil f muligheten til endre alt. Hvis du konsentrerer deg om skolen, prver holde hodet kaldt, endrer tankegangen din til at motgangen gjr deg sterkere - alt vil vre med p forme en person som en dag kan utrettestore ting.Skriv ned mlene dine for livet og aldri gi slipp p dem.

Vil du designe din egen kleskolleksjon? Bli psykolog? Reise verden rundt? Bli redaktr i en internasjonal avis? Hold kortene dine tett til brystet, jobb for dem hver dag, aldri gi opp. En dag kan du bevise at du alltid var god nok. Det var bare menneskene som var for opptatte av seg selv og sitt som aldri s det.

Bare litt tankespinn p en helt vanlig tirsdag, xo.





Vi har alle en hjertesak, men min er ikke pelsdebatten

  • 22.01.2016, 19:56

Vi har alle vre hjertesaker.

Jeg har alltid nsket ytre mine meninger om dette temaet, men i frykt for motta hets har jeg latt vre. Men det skal jo ikke vre snn? Jeg har heldigvis vokst p meg nok baller og mot de siste rene til skrive om akkurat det jeg vil, og det ser jeg p som positivt.

Det handler omdenne evigvarende pelsdebatten. Jeg vil innlede med innrmme; i fjor kjpte jeg en dunjakke fra Haust med pelskrage. ret fr eide jeg en Canada Goose. Jeg spiser kjtt, fisk og egg. Jeg bruker, uten ha sjekket opp i dette, helt sikkert noen produkter som er testet p dyr. Jeg eier ei skinnjakke, skinnhansker og flere par skinnsko. Kanskje er det lite relevant nevne, men jeg gjr det likevel: Jeg har aldri hatt noe forhold til dyr, hverken vokst opp med eller eid noen, og det er sikkert noe av grunnen til at jeg ikke fler et like sterkt og personlig bnd med dem som mange gjr.

Og s vil jeg si til alle pelsmotstandere: Dere gjr en fantastisk jobb. Virkelig. Vi trenger snne som dere. Dere som p en saklig mte tar opp diskusjonen, om og om igjen. Dere som opplyser andre mennesker om hvilke ulemper det medfrer bruke pels og hvilke fordeler det vil utrette ikke bruke det. Jeg har flere venner som er mot pels. De har, i alle r, vrt talsmenn for dyr og deres rettigheter. "Hvorfor skal et dyr lide for at du skal fle deg fin, Kristine?". Det er et saklig, godt og velformulert argument. Jeg beundrer dem. Og respekterer dem. Jeg digger mennesker som har nok guts til ta opp tffe, aktuelle og samfunnskritiske diskusjoner for gjre verden vi lever i bedre. Jeg har aldri sett en s stor framgang som den vi n har mtt. Det er utallig mange som kjemper for dyrs rettigheter, bloggere og andre maktpersoner som er mot pels sier det hyt - engasjementet er stort. Igjen: Vi trenger snne som dere. Dere som klarer ta opp pelsdebatten p en saklig mte, for informere andre mennesker. Dette er deres hjertesak. Jeg ser det, og jeg skjnner det - for mennesker er min.

Barn i u-land som er frarvet livets goder. De godene jeg bader i, men ikke tar for gitt, hver dag. Menneskene jeg mter p hvert gatehjrne, med utslitte pappkopper og hndskrevne skilt. Alle som ble utdelt urettferdige kort som sm og m kave seg gjennom livet p en mte jeg aldri vil forst. Alle de fattige, alle de hjemlse, alle de uskyldige, srbare barna som blir misbrukt, sltt og oversett. Dere er min hjertesak. Jeg tenker p dere hver dag. Kvier meg til g forbi dere nr jeg gr ut. Jeg fler meg egoistisk, selvsentrert og drlig nr jeg ikke tar meg rd til gi penger til alle dere med pappkopper. Men vit dette: Jeg tar aldrigodene mine for gitt. Jeg er s takknemlig for alt jeg har, alt jeg har mulighet til. Jeg kommer aldri til se ned p dere eller fle meg noe mer verdt enn dere.

Hjertesaker er det som str hjertet vrt nrt. Ikke det vi nsker bry oss om, ikke det folk sier at vi skal fle p, ikke det vi tvinger oss selv til bidra med - det er ting vi p autopilot, med oppriktig kjrlighet og medflelse - bryr oss om. Og her kan jeg igjen innrmme: Dyrs rettigheter er ikke snn for meg. Og her vil jeg gjerne forske forklare s korrekt som mulig, i frykt for bli oppfattet som hjertels. Jeg er ikke direkte for pelsindustrien i den forstand at jeg ikke kunne gitt mer faen eller sttter den ved rope "JEG ER FOR PELS!", men det er jo heller ikke min rett si at jeg er mot, nr jeg vet at jeg p en indirekte mte sttter industrien ved kjpe ei jakke med pelskrage. S da spr jeg: Kan jeg ikke f vre litt likegyldig i denne saken? Det er utallig mange mennesker p denne jorda, det er utenkelig og (beklager ordvalget) naivt skulle tro at alle vil f samme syn p n og samme ting. Jeg kan ikke bry meg om alt i denne verden - det kan ikke du heller. Vi er ikke skapt snn. Vi velger ikke selv hva vi fler om ting. Vi bare fler, og handler ut i fra det. Jeg synes det er en fin balanse. At ikke alle er like og tenker likt, men at vi har mennesker der ute som opplyser andre om sine hjertesaker, det de brenner for. Det vil hjelpe flere mennesker finne nettopp sin hjertesak. Men det vil ogs hjelpe andre innse at denne hjertesaken ikke er noe de fler like sterkt p, som noe annet. Snn er det med pelsdebatten, ogs. En pelsmotstander kan ikke hate p, miste respekten for og hne et menneske som ikke fler like sterkt for dyrs rettigheter som en selv.



For det er det jeg vil si med dette innlegget: Tommel opp og stor beundring til alle som klarer diskutere saklig og opplyse andre p en informativ mte. Men, og her er det en hrfin grense, man kan ikke ty til mobbing, uthenging og skjellsord for fremme sin sak. Man kan ikke hate p en person som ikke mener det samme, selv om det er en sak vedkommende virkelig brenner for. For alle brenner for noe. Jeg har lest mye om pelsindustrien, sett bde bilder og videoer opp igjennom rene, slukt informasjon som er blitt skrevet p bde forum og blogger - men jeg sitter her likevel, med pels p jakka. Og det m jo f vre lov. Jeg har jobbet i to klesbutikker som selger jakker med ekte pels - jeg opplever at mange kunder ikke tr kjpe jakker i frykt for bli hnt eller hengt ut p gata. Det er jo bra for pelsmotstanderne i den forstand at det skapes en skremselspropaganda, som igjen frer til frre kjp, men jeg synes det skapes p feil grunnlag. Jeg synes folk skal f velge selv. Folk kan ta til seg andres forslag, suge til seg informasjon, se p bilder og forum - men til syvende og sist er det av egen fri vilje folk skal unnlate kjpe ei jakke med pels p, ikke grunnet frykt. Er dere ikke enige?

Mange brukere av pels mener at en pelsmotstander ikke kan ytre seg med mindre vedkommende ikke spiser kjtt, fisk og egg, holder seg unna dyretestede produkter, ikke kjper eller eier noe av skinn og lignende. Jeg skjnner argumentet, for det er jo noe med det skulle g til angrep p brukere av pels nr man ikke selv "flger alle reglene i boka". Likevel mener jeg at hvert minste lille grep i egen hverdag er et steg i riktig retning og at alle har lov til ytre seg fritt. S lenge ytringene er saklige og vedkommende ikke gr til personangrep. Som skrevet tidligere: Grensa er hrfin. lese blogginnlegg og saker som er skrevet av pelsmotstandere gjr meg som oftest bare stolt og enda rikere p informasjon, men av og til sitter jeg igjen med mer frykt enn kunnskap. Det skal vel ikke vre snn? Du, som pelsmotstander, fler vel ikke at du kan tvinge meg til boikotte pels i form av frykt og trusler? Jeg, som person, kan vel ikke gjre deg direkte kvalm fordi jeg bruker det?

Selv om mennesker, og ikke dyr, er min hjertesak, respekterer jeg det dersom det ikke er din. Fortjener ikke jeg den samme respekten tilbake? Fortjener ikke ALLE som bruker pels, men som jo kjemper for noe annet i samfunnet, den samme respekten? Ved skrive det jeg gjr oppfordrer jeg IKKE til bruke pels, tvert imot heier jeg p alle som kjemper mot, men jeg synes ogs det skal vre greit bruke det uten bli kritisert, bde som person og medmenneske.

Kjemp gjerne for din sak, det er bare bra, men ikke g til personangrep dersom du ikke mottar nsket respons.





Restylane: en midlertidig trend

  • 19.01.2016, 17:00

spryte restylane i leppene er ikke lenger bare en mulighet for jentersom srt trenger det for drukne spesifikke komplekser. Det er trendy.

Jeg har ikke noe i mot jenter som tar restylane eller produktet i seg selv. Faktisk synes jeg det er tft leve i vr tid, hvor alt er nytt og spennende og ting tas til nye hyder hele tiden. Mennesker er vanedyr, men av og til m vi lukke ynene, trekke oss tilbake og innse at verden, samfunnet, mulighetene - de vokser i rekordfart. Det er betryggende vite at restylane er der for kvinner som trenger det for fle seg ordentlig vel i eget skall. I blant kan det vre behov for korrigere en medfdt form p leppene, for oppn bedre proporsjon i ansiktet. I blant kan restylane vre et ndvendig produkt forkvinnersom i en rrekke har slitt med komplekser for leppene.

Jeg har likevel aldri hrt noen innrmme at de har fikset p leppene fordi det er trendy og kult. Og jeg er veldig sikker p, uten at jeg sitter p hndfaste bevis, at flere jenter har tatt restylane fordi det i dag er kult med fyldige lepper. Og greit nok: Behandlingen er ikke permanent, men det er likevel en kostbar og undvendig trend som sender ut drlige signaler til de yngre generasjonene, ikke minst vr egen, hvor vi uvitende lrer oss selv at det ikke lenger holder vre tilfreds med kun oss selv, uten hjelpemidler.



For ti r siden ble jeg mobbet fordi leppene mine var "for store" - i dagens samfunn trives leppene mine veldig godt, for i dag er det trendy med store lepper. For fem r siden skulle vi alle vre tynne - i dag skal vi vre slanke, men med sprettrumper, thigh gap og en trent, men ikke for trent mage. For to r siden skulle vi alle ha milelange, tjukke extensions festet til hrrttene - i dag klipper alle hret kort og farger det grtt. Skjnner dere hvor jeg vil hen? Trendene er i konstant bevegelse, s vi kan godt la oss friste, men vi kan ikke alltid gi etter. Det er lett overbevise seg selv om at man srt trenger restylane for fle seg bedre, men som med alle andre kule og trendy ting, gr det som oftest over. Og igjen: Da snakker jeg om jentene som ikke egentlig behver restylane. Og det er dem det er flest av.

Poenget er vel bare: fikse p sitt eget utseende har etter min mening blitt hauset enormt opp i det siste. Det bekymrer meg vel mest at svrt unge jenter, som jo blir eksponert for alt i disse tider, nsker flge trendene, blir inspirert og fascinert. Vi vokser av oss de fleste komplekser, gjr vi ikke? Det hres kanskje klisj ut, men de fleste komplekser forsvinner med tiden. Man m jo bare rekke leve lenge nok til bli trygg p seg selv frst. Jeg er sikker p at dersom ALLE p 18-19 r som enten har ftt brystforstrrelse, tatt restylane eller operert et eller annet grunnet "komplekser" hadde ventet til fylte 25 r, hadde over halvparten valgt annerledes. Restylane, fillers og alle andre trendy kostbarheter som skal gjre oss "penere" - de er jo egentlig ment for kvinner langt eldre enn oss, som nsker bevare den ungdommelige glden vi allerede har.

Nr og hvorfor ble det i det hele tatt trendy fikse p seg selv? Finnes det ikke sunnere og mer givende trender flge?




Gavetips og kule gaver p CoolStuff.no

Ray-Ban 3025 Aviator Solbriller fra Sunglasses Shop


hits


INSTAGRAM



@albertiiine


Design OG KODING av Albertine Lseth Vestvik