Hodet sier ja. Kroppen sier nei.

  • 09.04.2016, 19:40

Dont quit your day dream

Da jeg var ti år drømte jeg om å bli kunstner. Jeg fikk blanke lerreter, oljemaling, kullstifter og fargeblyanter. Jeg malte min egen versjon av verdenskjente "Skrik", som fortsatt, den dag i dag, skremmer livskiten ut av meg når jeg går ned i kjelleren i pappas hus. Da jeg var 13 år drømte jeg om å bli designer. Jeg tegnet mine egne fotside silkekjoler, inspirert av Dior og Chanel. Jeg sydde min første kjole, som rent utseendemessig så ut som en søppelsekk. Da jeg var 14 år opprettet jeg denne bloggen. Jeg la ut webcamera-bilder av lusen kvalitet og skrev om min lite interessante hverdag, som hovedsakelig besto av å se opp til Mary Kate- og Ashley Olsen. Da jeg var 16 år drømte jeg om å bli modell. Jeg poserte som best jeg kunne for Trend Models i Trondheim og når jeg ser tilbake på bildene blir jeg stolt, flau og tenker at herregud, det var godt at du våknet fra drømmen til slutt. Da jeg var 17 år var jeg en av Norges mest leste bloggere. Jeg badet i sponsede produkter, ble intervjuet av Det Nye og la ut bøttevis av sminkevideoer, selv om jeg ikke er god på nettopp sminke i det hele tatt. Men, jeg skrev og skrev. Overfladiske innlegg og dypere innlegg. Og det var sånn drømmen om å bli journalist oppsto. Da jeg var 18 år begynte jeg å jobbe i klesbutikk. Jeg kledde opp damer med ulike fasonger og behov, i klær jeg elsket å selge. Jeg ble bedre kjent med mitt utadvendte vesen og innså etter hvert at jeg er en god selger. Jeg drømte om å bli butikksjef for min egen klesbutikk.



I dag studerer jeg journalistikk. Og jobber i klesbutikk. Og jobber med Instagram og blogg. Og driver min egen blogg. Bare fordi jeg tviholder på drømmen om at alt jeg gjør etter hvert kan resultere i en jobb jeg trives i som voksen. Èn jobb.

Men jeg har jo ikke bare én drøm. Jeg vil tegne og male. Blogge for alle som vil lese. Kle opp damer i klær som får dem til å skinne. Ta bilder av andre. Bli tatt bilder av. Skrive om vårens trender i et mote- og livsstilsmagasin.

Jeg tenker ofte på hvor jeg vil ende opp til slutt. Innimellom slagene slår det meg av og til at faen heller, kan du ikke bare slutte med alt, ta livet med ro og si deg fornøyd med en jobb normale mennesker går til hver eneste dag? For kroppen min er så sliten. Hodet mitt tenker og jobber og styrer tjuefire timer i døgnet. Du har glemt å blogge. Husk å legge ut bilde på Instagram. Faen, den leiligheta der har jeg ikke råd til. Du må begynne på det portrettintervjuet når du er ferdig på jobb i kveld. Oi shit, jeg må redigere bildene til jobben før visning. Men de siste månedene har kroppen min sagt litt stopp og det er både skremmende og irriterende. Jeg er ofte syk, får lett hodepine, blør neseblod, skjelver og når kvelden kommer og alt er gjort blir beina mine til gelé. Jeg har ikke overskudd til noe som helst, men har ikke klart å innrømme det ovenfor noen andre enn meg selv. Kjæresten min, vennene mine, familien min, kollegaene mine - jeg vil at de skal se på meg som hardtarbeidende, flink, morsom og omsorgsfull. For alltid.

Wake up.

I disse dager er jeg på jakt etter leilighet og selv om boligjakten alene er artig og lærerik, er det nok den som har fått meg til å tippe litt over i det siste. Jeg oppdaterer Finn.no ved hver mulighet som byr seg, har en egen bok hvor jeg noterer ned aktuelle leiligheter og den ene timen på sengekanten om kvelden hvor jeg vanligvis slapper av med hjernedød underholdning, bruker jeg nå på å sette meg mer inn i boligmarkedet. Jeg synes jakten er kjempespennende, men jeg gleder meg til vi kan si oss ferdige. Jeg er en liten perfeksjonist og jeg klarer ikke å gjøre noe halvveis, så jeg må gi 100%, alltid. På bloggen, på min personlige Instagram, på bloggen sin Instagram, på jobben sin Instagram, i butikken, på skolen, på hjemmebane, i boligjakten.

Men det er jo fint, for jeg lærer bedre meg selv å kjenne. Jeg klarer mye, men ikke alt. Og nå vet jeg hvor grensa går.

Dette er kanskje det mest rotete og ubalanserte innlegget jeg har skrevet i hele mitt liv, for det eier hverken struktur eller en rød tråd. Men det er også kanskje det mest ekte innlegget jeg har skrevet i hele mitt liv, for det er akkurat sånn jeg har det akkurat nå. Litt forvirret, litt rotete, litt ustrukturert. Litt alt. 





Kjærlighet er roten til alt godt

  • 19.02.2016, 19:59

Av og til hører man folk si at kjærligheten er roten til all ondskap i verden. At kjærligheten skaper krig, konflikter og elendighet. Av og til hører man mennesker med hjertesorg si at kjærligheten ikke er verdt et knust hjerte. At det gjør mennesker syke, miserable og sårbare.



For meg er kjærligheten roten til at godt i verden. Kjærligheten skaper samhold, forståelse og respekt. Det er det eneste vi kan støtte oss på når krig, konflikter og elendighet stormer rundt oss. Kjærligheten er evigvarende og uovervinnelig og det eneste vi med sikkerhet kan forholde oss til, for alltid. Uansett hvordan og med hvem: Kjærligheten er der for alle.

En hjemløs som får en matbit og en femtilapp. En hund som får sove i senga med eieren sin. Foreldre som ser veslegutten sin ta sine første skritt. En flyktning som blir gitt ett nytt liv og en ny mulighet i Norge. Samholdet etter et terrorangrep. Et eldre par som holder hender. Tenåringsjenta som får sitt første kyss.



Kjærligheten eksisterer i alt og på alle plan. Kjærligheten kan være både liten og stor. Kjærligheten er fylt med opp- og nedturer, gråt og latter, ektefølt glede og brutal ærlighet.

Og det fineste av alt: Kjærligheten er helt gratis. Go spread some love!





Clickbait, clickbait everywhere

  • 13.02.2016, 19:45

Okei, jeg hadde egentlig sett meg for god til å være en av de ørten som skrev om clickbait-hysteriet, men skitt au.

Mennesker er opptatt av andre menneskers tragedier. Noen ting føler vi oppriktig medlidenhet med, andre ting får oss til å føle oss mindre shitty selv. Det er jo derfor vi leser. Vi er nysgjerrige og vil sluke det som slukes kan av tragiske livshendelser, hvor hver historie forresten ser ut til å konkurrere med den forrige hvorvidt det gjelder "alvorlighetsgrad". Misforstå meg rett. Jeg er all in og viser tommel opp til personlige innlegg som tar opp samfunnsviktige og engasjerende temaer. Jeg deler jo i bøtter og spann selv, fordi jeg for det første engasjerer meg lett og mener mye, og fordi jeg for det andre alltid har et håp om at en eller to vil sitte igjen med en god følelse etterpå. Men jeg er alltid forsiktig når det kommer til private innlegg, for grensen mellom personlig og privat er så innmari hårfin.



Jeg vet ikke hvor mange historier om aborter, (gruppe)voldtekter, selvskading og sexhendelser jeg har lest de siste månedene, men det er mange. Dette er egentlig et veldig dypt farvann å begi seg ut på, for å nærmest rakke ned på andres tragedier er virkelig ikke min intensjon. Men for den som leser en god dose blogg og har en viss peiling på hvilket innhold som en gang i tida ble lagt ut; tror dere alle historiene som omhandler selvmordsforsøk og voldtekter som den siste tida har blitt skrevet har blitt publisert i håp om å hjelpe andre eller lufte tankespinn? Eller kunne noen innlegg kanskje blitt publisert i håp og god tro om et par tre (eller tjue tusen) klikk? Og jeg sikter ikke bare til tragedier, altså. Jeg sikter også til sexflauser, sexskandaler og.. Til alle private og intime ting som i teorien kun skal deles med de involverte. Sosiale medier og ikke minst blogg har vokst i rekordfart de siste årene og åpenbart har en del bloggere omsider forstått følgende: Hvordan å kopiere forsida til VG.



Jeg har nettopp hatt eksamen i publisering (jeg går journalistikk, for den som måtte lure) og jeg skal ikke kjede dere med samme pensum, men én ting som er svært relevant for dette innlegget og som jeg faktisk lo litt godt av, med tanke på temaet jeg nå tar opp, er: Du skal aldri lure leseren. Det er helt greit å skrive interessante overskrifter, men du skal ikke lure. For hva er det som til slutt skjer når noen gang på gang lurer leseren med en overskrift som er skrevet med kun én hensikt (å generere klikk)? Leseren går lei og lar seg ikke lenger lure. Å sammenlikne journalister med bloggere blir på mange måter helt feil, for til forskjell fra bloggere har journalister gigantiske regelbøker å forholde seg til, men akkurat her synes jeg de to yrkesgruppene kan og bør tenke likt. Blogg har, som tidligere skrevet, vokst i rekordfart og forfatterne bak har med tiden lært seg å tenke større. Markedsføring, jobb, penger.

Det er selvsagt flott at flere har innsett hvordan man kan komme seg opp og fram i bloggverden, men bare for å ha sagt det: Å skrive et clickbait-innlegg som tar en til andreplass på topplista for én dag genererer ikke stort mer enn nettopp det: Klikk. Dersom innholdet på resten av bloggen ikke duger rykker man jo ned like fort som man kom opp, så det er jo ingen karriere eller store pengesummer å hente. Kanskje en one day of fame, men det kan jo umulig være verdt det med tanke på hva man gir. En sørgelig, trist og privat historie som dagboka (papirutgaven) med hengelås hadde blitt veldig glad for å bære. Eller en oppsiktsvekkende, latterfull sextabbe som kjæresten (eksisterer han/henne når slikt deles?) og skribenten bak innlegget lik så godt kunne holdt for seg selv.



Jeg er bare lei dette klikkhysteriet. Jeg savner å lese kvalitetsrike blogger som tar innholdet på alvor og jeg synes det er synd at mennesker som faktisk har noe å dele som kunne vært til stor hjelp for andre forsvinner i mengden av mennesker som ikke skulle skrevet blogg, men heller snakket med noen andre enn hele Norge. Blogg har blitt en enorm plattform og jeg skjønner at vi må utnytte det, men det går an å gjøre det på en mer etisk riktig måte. Jeg ønsker ikke at alle ungjenter skal tenke at de må utlevere hele sjela si, ha opplevd noe grusomt, dikte opp usanne overskrifter eller være helt badass for å én dag havne på topp. Alle som har kommet på topp (hvis man ser bort i fra klikk-bloggene som alle har vært der i en dag eller to hver), har kommet dit grunnet hard jobbing, skriveglede, blogglyst og tålmodighet.

Blogg fordi du føler du har noe å bidra med, fordi du elsker det, fordi du finner inspirasjon og glede i det, ikke fordi du drømmer om å bli et kjent ansikt over natta.





Å drømme er overveldende

  • 12.02.2016, 00:50

Alle har en drøm. Vi har et ønske. Noe vi jobber for. Brenner for. Men noen ganger, ofte, er det overveldende. Det er slitsomt å klatre seg opp og fram, men enda mer utmattende er det å tenke. Å tenke på hvor man vil være i livet, hva man må gjøre for å komme seg dit, hvilke valg man må ta. Å hele tiden tenke på at man må, eller burde, være god nok. Best, kanskje.

Og jeg tror det er derfor jeg ofte blir sliten. Ikke fordi jeg jobber for toppkarakterer, selger klær på Companys eller legger utallige timer ned i bloggen. Det er fordi jeg tenker så jævlig. På toppkarakterer, å være god i jobben min, å komme noen vei med bloggen. Jeg tenker at jeg må utrette noe, bidra med noe, bli noe. For jeg har ikke lenger kontroll over min egen hjerne. Det er den som gjør all jobben, mens kroppen bare følger etter og løfter tunge tak. På autopilot.

For du vet jo hvordan det føles, ikke sant? Å hige etter noe. Å drømme. Å ønske noe, så innmari sterkt. Og så er det så fjernt, for det er så mange som higer etter, drømmer om og ønsker akkurat det samme. Jeg vil bare ta kontroll over min egen hjerne, si at det går greit, at den ikke trenger å tenke så jævlig, men jeg får det ikke til. Og det er det som er så utmattende. Ikke det fysiske, men det psykiske. Å alltid please alt og alle.

Bare litt tankespinn fra en som ikke får sove.






Hvorfor velger man utroskap?

  • 09.02.2016, 19:00

Vi hører om det hele tiden. "Han var utro mot dama si", "Han slo opp med henne fordi hun var utro" eller "Han er utro, men kjæresten vet det ikke". Og kanskje er det et tabubelagt tema for en grunn. Kanskje er det ikke noe jeg bør skrive om, for det er jo tross alt ikke mitt liv. Men jeg klarer ikke la være.

Vi er unge, blir forelska og får oss kjærester. Når vi er nyforelska ligger vi i skje, kliner til krampen tar oss, har sex tre ganger om dagen og sender milelange meldinger og hundre emojis til hverandre. Det er enkelt. Det er enkelt å være nyforelska, for det trengs ingen innsats. Vi bare lever på en svevende sky hvor vi omfavner det vi tror er kjærlighet. Men å være nyforelska er ikke kjærlighet. Kjærligheten er uovervinnelig, brutal, sterk, lidenskapelig, vond og fantastisk. Og det er kjærligheten mange ser ut til å streve med, for det er når forelskelsen går over til kjærlighet at mange tyr til et sidesprang.

"Cheating is easy. Try something more challenging.. Like being faithful"



Har dere for sjelden sex? Trenger du oppmerksomhet? Føler du at partneren din ikke verdsetter deg? Sklir dere fra hverandre? Er du forelsket på ny? Det er åpenbart mange grunner til at så mange velger å være utro, men alt i alt bunner det jo i det samme: Det er et eller annet som ikke fungerer i forholdet. Og jeg bare tenker: Når man er ung, ikke har noen andre enn seg selv å tenke på og hele livet foran seg - hvorfor ty til utroskap? Hvorfor ikke gjøre det slutt? Å fortelle partneren sin at forholdet er over og at det rett og slett ikke føles verdt det lenger, det er så innmari mye bedre enn å drukne forholdet i løgner. For let's face it: Man kan ikke holde et sidesprang skjult i evig tid. Å fortelle kjæresten at det er slutt er åpenbart noe man vil unngå, men i dette tilfellet er the easy way out et alternativ som ikke engang burde vært lov.

Jeg har bare aldri skjønt det. Ingen har forklart meg det skikkelig heller, så kanskje det er derfor jeg har et så ensidig syn på det. Jeg bare skjønner ikke hvordan mennesker får seg til å gruse et annet menneske ned i bakken for egen nytelse. Merker man at det er noe som ikke stemmer i forholdet så gjør man alt i sin makt for å fikse det, sammen med partneren sin. Dersom man har gjort en innsats og likevel føler at forholdet er dødt, så går man videre. Man lusker seg ikke rundt med andre fordi man ikke tør å forlate partneren sin. Det er noe innmari feigt ved det, som jeg aldri helt vil klare å respektere og forstå.

For å være nyforelska er ingen stor sak, men å jobbe for et fungerende, langsiktig forhold bygd på tillit, respekt og kjærlighet er.





Du er ikke alene

  • 04.02.2016, 16:07

Kjære lillebror

Forskning viser at minst 3-5 personer per 10 000 innbyggere kan ha diagnose innen autismespekteret (1). Før du møter nye mennesker pleier jeg å fortelle dem at du har Asperger syndrom, slik at de ikke skal oppleve deg som uhøflig eller uoppdragen. De fleste jeg har fortalt det til har spurt hva sykdommen egentlig innebærer og er. Da svarer jeg: Først og fremst er det ikke en sykdom, men en diagnose.

Jeg føler sånn med deg. Jeg vil ikke gjøre deg til et stakkarslig menneske, men for meg har det alltid vært vanskelig å ikke synes synd på deg. Jeg skulle så gjerne ønske jeg fikk ta del i din tankegang, for du tenker ikke likt som meg. Du har vanskelig for å oppfatte sosiale spilleregler og blir sint og frustrert dersom jeg ikke klarer å tenke som du gjør. Du har så mange, mange spørsmål, og jeg skulle virkelig ønske jeg kunne besvare dem alle. "Hvor mange stjerner finnes det, Kristine?", "Hva skjer etter døden?", "Hvor mange kilometer i timen flyr et Boeing 737 jetfly?". Jeg forsøker å svare, men spørsmålene er alltid så store. Og jeg vet at dersom jeg gir deg et annet svar enn det jeg ga deg for fem år siden når du spurte om det samme, blir du sint fordi jeg løy sist. Men jeg mener aldri å lyve, lillebror. Noen ganger må man bare svare noe - når spørsmålene du stiller blir for store og svar kreves. Dessuten er du så innmari intelligent og jeg vet at du tester meg og min intelligens. En intelligens som dessverre ikke kan sammenliknes med din, fordi vi er ulike på så alt for mange områder. Du har kanskje problemer med å klare hverdagens og skolens krav, men du er den smarteste elleveåringen jeg kjenner likevel. Du vet akkurat hvordan motoren på ulike fly fungerer og er bygd opp, du vil ofte gjøre matematikk fordi du morer deg over at du er så mye bedre enn meg og du vet at mammas myter som "du får firkantede øyne av å se for mye på TV" bare er vås. Du vet at det er urealistisk og langt i fra fakta, og det er nettopp det du går etter - realiteten og fakta. Rett skal være rett.



Samfunnet forventer ting av deg. Det forventes at du skal like å leke med biler, spille Minecraft og elske fotball. Det forventes at du skal stå stille og vente når mamma treffer en gammel bekjent hun vil snakke med. Det forventes at du ikke banner, for barn skal jo ikke banne. Men du har vanskelig for å oppfatte normer og forventninger. Du har dine egne. Du liker å gå tur ute, spille hjernetrim-spill og elsker å studere fly. Du får ofte en trang til å kommentere og er ikke redd for å fortelle mammas gamle bekjente at hun hadde en stor kvise. Når du blir sint kan du lire av deg et "faen!", for av og til, når jeg eller andre ikke har tenkt oss om, har det uheldigvis dukket opp et banneord i talen fra tid til annen. Og med deg lillebror, hjelper det ikke å si at BARN ikke får banne, for du vet at å banne i seg selv er stygt, uansett alder. Så da banner du, bare fordi: Rett skal være rett. 

Du er en misforstått person. Du skiller deg i alminnelighet ikke utseendemessig fra andre, og dette gjør det vanskelig for omgivelsene å forstå atferden din. Jeg bekymrer meg for de eventuelle utfordringene du en dag kanskje støter på, for det vil aldri være like enkelt for deg som det er for meg. Men jeg håper at folk blir mer bevisste etter hvert, på diagnosen din og at det finnes så veldig mange flere enn bare deg. Du er ikke alene, lillebror. Du er så smart, sterk og sårbar, og du kan utrette fantastiske ting med din sylskarpe hjerne. Jeg bare håper omgivelsene vil forandre seg litt også. At folk vil åpne seg litt mer opp, slutte å bli så skremt når de møter mennesker som ikke er bygd opp like A4 som dem selv. Jeg ønsker mer fokus og nysgjerrighet rundt Asperger syndrom - for det er jo ikke rart at mennesker med diagnosen møter på utfordringer i hverdagen når ikke folk vet hva diagnosen er engang. Mer kunnskap, mer åpenhet. Det er alt jeg tror trengs for at hverdagen for deg, kjære lillebror, og så mange, mange flere, vil bli litt bedre.

Notis: Det er varierende diagnostiske definisjoner innenfor Asperger syndrom (2) - det er derfor en selvfølge at beskrivelsene av min bror ikke stemmer overens med alle andre som har diagnosen. Jeg ville bare at noen skulle lese og at det for de "noen" skulle bli fint, mer forståelig kanskje, å møte en autist neste gang :-)

(1) SINTEF-rapport 17.06.2008
(2) http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/sykdommer/asperger-syndrom-20902.html





Unner du ingen andre suksess?

  • 03.02.2016, 20:00

Både du og venninna di er for øyeblikket arbeidsledige. Dere har tatt samme utdanning, hjulpet hverandre opp og frem og er for øyeblikket i den jævlige situasjonen hvor begge venter på svar fra de førti arbeidsplassene dere har søkt jobb hos. Men så ringer venninna di og forteller at hun har kapret drømmejobben. Som tilfeldigvis også var din. Hvordan reagerer du? Eller: Du og din aller beste venn har begge vært single i åtte år - dere er de eneste i vennegjengen som fortsatt ikke har funnet den rette, men dere venter forhåpningsfullt begge to. Likevel finner dere en slags trøst i at dere er to om det. To som ikke har noen armkrok å sovne i. Men plutselig møter venninna di Mr. Right - og du ble nettopp avvist. Hvordan reagerer du? Eller: Du og studiekameraten din har hatt en jævlig tung eksamen hvor dere har jobbet sammen, skrevet en hel roman hver og gitt hverandre tips og råd på den blytunge veien. Når dere får tilbake karakteren har han fått A og du fått D. Hvordan reagerer du?

Her finnes det to ulike personer: Dem som blir oppriktig glad på andres vegne og unner dem suksessen eller de som på innsiden bygger opp avsky og misunnelse ovenfor vedkommende.


De er alle forskjellige, men de har én ting til felles: de har alle oppnådd suksess innenfor hvert sitt felt. Applaus!


Men hvordan vite om venninna di unner deg suksess eller ikke?

1. Hun blir aldri genuint glad på dine vegne.
Jeg tror ikke menneskene som ikke unner andre suksess merker hvor lett det er å gjennomskue falske smil og ironiske gratulasjoner. "Åh, fikk du sponset språkreise av foreldrene dine? Såå heldig du er. Jeg måtte jobbe i to år for å dra på språkreise jeg. Men bra for deg da!" eller "Oi seriøst, fikk du jobb i Dagbladet? Syykt bra. Jeg har jo søkt der jeg også, men jeg var tydeligvis ikke like god som deg. Gratulerer da, herregud, fortjent". Reagerer du på denne måten eller har ei venninne som gjør det? Oppriktighet og falskhet synes.

2. Hun forsøker alltid å gjøre det samme som deg. Har du skrevet en kick ass søknad til jobben du ønsker? Har du nettopp begynt på en badass diett for å komme i form til badesesongen? Har du skrevet en skoleoppgave eller et blogginnlegg du fikk jævlig god feedback på? En venninne som ikke unner seg suksess vil alltid prøve å kopiere deg og det du gjør i håp om å få samme resultat selv. Hun vil kopiere jobbsøknaden din fordi du fikk jobb, slenge seg på dietten fordi du ikke kan se "bedre" ut enn henne og skrive samme type oppgave eller blogginnlegg for å få samme respons.

Å bli inspirert av noen på en positiv måte kontra å være sjalu på noen på en negativ måte tror man kanskje ikke merkes så godt utad, men det gjør det.

Kjenner du deg igjen, uten å helt vite hva du kan gjøre med det?

Dette med å unne andre suksess er kanskje ingen enkel oppgave for den som automatisk blir grønn av misunnelse, men med litt enkel hjernetrim tror jeg det er fullt mulig å legge om tankegangen. For selv om det er irriterende å ha ei venninne som aldri unner en suksess tror jeg det er like ille, om ikke verre, å være den som ikke klarer å gjøre noe med det. Denne følelsen av irritasjon og misunnelse når noen gjør det bra er jo sikkert en følelse som kommer på autopilot? Men, er det ikke bedre å hente motivasjon fra den eller de som oppnår suksess? Å tenke: "Holy shit, hun trener fem ganger i uka, det er faen meg dødsrått - så viljesterk og rik på motivasjon skal jeg også bli!" eller "Dæven, så mentalt sterk hun er som sitter sju timer i lesesalen hver dag. Sykt beundringsverdig - dette kan jeg også bli flinkere til!"?. Om så ikke disse tankene kommer automatisk, er det lett å "lure" hjernen helt til de faktisk gjør det.



Vi er omringet av mennesker som har fått til noe vi har kjempet for å få i flere år. Og de vil alltid være der. Om det er venninna di, kollegaen din, treningspartneren din, naboen din eller en Instagram-kjendis du ikke engang har møtt, spiller ingen rolle. Det vil alltid være noe andre har lykkes i som vi ikke har lykkes i og det vil alltid være noe DU har lykkes med som andre fortsatt jobber mot. Vi velger selv hvordan andres suksess påvirker oss. 

"Some people dream of success while others wake up and work hard at it" - Napoleon Hill





Dagens ungdom er noen forbanna helter

  • 31.01.2016, 12:25

De sier at dagens ungdom er noen late jævler. Jeg, og du, vet at de tar feil. For i dag skal alt være så forbanna perfekt. Og perfekt, et ord ikke engang Wikipedia vil gi oss en definisjon på hva er, er vanskelig å leve opp til.

Snittene for å komme inn på universiteter og høyskoler er skyhøye - så høye at det ikke lenger holder å legge inn en ålreit innsats i skolearbeidet på videregående. Jeg tenker på meg selv og mitt karaktersnitt, som jo var ganske greit, før jeg tenker på alle som hadde lavere karaktersnitt enn meg. Hva endte dere opp med å gjøre? Dere har selvfølgelig en sikker framtid i vente, men kom dere inn på ønsket studie? Ønsket skole? I ønsket by? De mest populære studiene krever at vi sitter med skolearbeid nærmest døgnet rundt på videregående dersom vi vil ha en liten sjans til å komme inn på akkurat det studiet. Og i dag vil nesten alle ha høyere utdanning. Det inngår i oppskrifta til en sikker framtid, det. Så, vi jobber beinhardt også på universitetet eller høyskolen, skriver til blekket spruter og tilbringer utallige timer i lesesalen.

De sier at sånn var det når de var unge også. At vi må tåle såpass. Men jeg, og du, vet at de tar feil. For det stopper ikke der.



En inntekt ved siden av studiene er veldig ålreit og selvsagt for de fleste. Mange klarer seg fint på stipendet og oppsparte midler etter intens jobbing i ferier. Men for meg, og kanskje deg, er det nødvendig med en jobb på si. Å kombinere et fulltidsstudie med en deltidsjobb er lærerikt, en god erfaring og jævlig slitsomt. Men så kommer det altså en dag, i en tid nærmere enn vi hadde forutsett, hvor vi både vil og må kjøpe vår egen leilighet.

Vent litt, jeg skal bare få toppkarakterer på skolen mens jeg jobber på si for å spare trehundretusen i egenkapital så jeg kan kjøpe leilighet.

De sier at vi har godt av å møte litt motstand, vi, den bortskjemte ungdommen i dag. Vi er en lat generasjon, så dette med å stå på, det er bare uvant. Men jeg, og du, vet at de tar feil. For det stopper ikke der heller.

Det sosiale livet, dere. Det kjenner vi til, ikke sant? Det er rart med det - hvordan det mest verdifulle av alt har så lett for å bli nedprioritert i en travel hverdag. Å bevare det sosiale livet ved siden av studier og jobb er ingen enkel oppgave, men det må likevel gjøres. Ikke bare trenger vi det, det forventes av oss. Vi forventer det av hverandre, for vi er jo fortsatt unge og spreke og livlige og har hele livet foran oss. Av og til skal vi sippe på et vinglass mens vi skravler og ler. Andre ganger skal vi tømme nedpå ei hel flaske, danse natta lang og kjøpe nattmat på veien hjem. Av og til skal vi møte opp i bursdager, på fester, vors, lønningspils, julebord, kafé, kino, jentekveld/guttekveld og skolearrangementer. Andre ganger burde vi møte opp til andre sosiale sammenkomster, for det forventes jo, men vi kryper til korset, sier at vi ikke har tid, og så slenger vi oss på sofaen. Og det er faen meg helt greit.

For jeg skal si dere noe: Vi, dagens ungdom, er noen forbanna helter. Ikke bare skal vi se ut som supermodeller med eyebrows on fleek og lashes on point, slenge inn et par treningsøkter i uka, være samfunnsengasjerte, oppdaterte på sosiale medier og være verdens beste kjærester og venner. Vi skal også tjene penger til både livets opphold og BSU, få toppkarakterer på skolen og delta på alle sammenkomster, fester og minglekvelder som innebærer sosial omgang. Vi er en helt spesiell generasjon. En det forventes alt fra. Ingen får si at vi ikke duger eller er gode nok. Ingen får si at vi er bortskjemte og late. For det er vi ikke. Det eneste vi kan bli bedre på er å kjenne våre egne begrensninger, for dem finnes det ikke mange av i dag.





Er jeg perfekt nå?

  • 28.01.2016, 20:00


Når jeg ser på disse bildene blir jeg helt ærlig kvalm av jenta til høyre, men det er ikke til å stikke under stol at dette er jenta som hadde dratt likes på Instagram (selv med min eksepsjonelt dårlige redigering).

Jeg har gjort trynet mitt smalere, leppene større, nesa smalere, øynene større, fjernet rynker og porer, rettet på øyebryn, jevnet ut huden og redigert kontraster, kurver, lysstyrker og farger for å se mest mulig porselen ut. Og dere kan si hva dere vil, men vi vet alle at det meste av det jeg har redigert på er noe alt for mange unge i dag legger seg under kniven for å fikse på ordentlig. Hvis dere ikke hadde hatt bildet til venstre å se på (og redigeringen var bedre) hadde jeg vel ikke vært så veldig langt unna flere jenter sitt drømmeutseende i dag, vel? Jeg vet svaret, og det er nettopp det som gjør det så skummelt.

Så, jeg spør: Er jeg perfekt nå? Jeg vet at svaret ditt vil være nei, så hvorfor vil du bli sånn?





Ikke klag dersom du ikke har jobb pt. 2

  • 27.01.2016, 15:05

Hei dere! Det ble litt sirkus i kommentarfeltet i går, etter jeg skrev innlegget "Ikke klag dersom du ikke har jobb" - det skjønner jeg godt! Det var aldri planen å gi seg ut på dette temaet på et så spontant grunnlag, men dette er derimot noe jeg alltid hadde tenkt å skrive mer utfyllende om; det kom dessverre bare ut helt feil, som "løse notater"/mitt eget, dårlig formulerte tankespinn rett før jeg skulle på jobb (oh the irony). Nå som temaet allerede er på banen vil jeg gjerne forklare meg ordentlig! Jeg tar selvkritikk og beklager hvis noen (og dette vet jeg jo er tilfelle) føler seg tråkket på tærne. NÅ derimot, skal jeg forsøke å formulere meg mer korrekt og dersom folk fortsatt er uenige kan vi være enige om å være uenige ;-) Diskusjoner er bare sunt og at mange har meninger om temaet er bare enda bedre!

Jeg mener ikke å dra alle under en kam når jeg sier at studenter bør vurdere en deltidsjobb. Jeg er klar over at mengden arbeid varierer fra studie til studie og at noen ser seg nødt til å jobbe med skole til alle døgnets timer for å oppnå ønskede og/eller krevde resultater (for å f.eks. gå videre på en master o.l.). MEN, det er noe som heter sommerjobb. Et supert "tilbud" til alle studenter som ikke tar seg tid/har tid til å jobbe ved siden av studiene. Dette skrev jeg forsåvidt også i mitt forrige innlegg, men jeg ser at det ikke kom godt nok fram. At man skal bruke alle ferier på å jobbe når man først har fri fra studiene er selvsagt lite kult, men nødvendig. Og etter min mening: En selvfølge dersom du ikke har en deltidsjobb ellers. Har du hverken deltidsjobb eller sommerjobb tjener du deretter og må basere deg på å leve på stipendet - så enkelt er det jo bare. Og så vil jeg legge til: Det krever ikke mer enn TO vakter på EN måned for å tjene inn rundt 2000 kroner (tok utgangspunkt i 8 timers vakter og 150,- i timelønn for å gjøre det enkelt). Dette er 2000 kroner som for de fleste vil være nok til å dekke utgiftene som måtte komme utenom stipendet på over 7000 kroner i måneden. Jeg vil faktisk tro, uten å vite med sikkerhet selvsagt, at tilnærmet alle studenter har tid til å jobbe to vakter på en måned - hvis man prioriterer riktig. I dag skal ungdommen prestere helt hinsides på alle arenaer (jeg har faktisk forhåndsskrevet et innlegg om nettopp dette), så spør deg selv: MÅ du være en straigt A-student, eller forventes det? MÅ du feste hver lørdag, eller forventes det? Det er så mange slike spørsmål jeg kunne stilt, hvor mange, etter ordentlig tenking, ville svart at det forventes. Men det du derimot MÅ, hvis du ikke klarer deg på stipendet, er å jobbe. Enten ved å jobbe deltid ved siden av studiene eller ved å jobbe ræva av deg i ferier. Valget er opp til hver enkelt og bunner igjen bare i en ting: Prioriteter.

Når det kommer til det å skaffe seg jobb er dette åpenbart vanskeligere enn jeg hadde trodd. My bad. Jeg håper likevel dere som leter ikke gir opp jakten. Kanskje vil det for mange lønne seg å tenke litt utenfor boksen? For som sagt: Det trengs ikke mange timer jobb i måneden for å få noen ekstra tusenlapper i lommeboka. Som nevnt i forrige innlegg er det et stort behov for barnevakter, og her er det jo også sikkert enklere å finne en grei løsning på arbeidstider o.l. Kan du vaske trappene i blokka du bor i? Har du snakket med mammaen til venninna di sin arbeidsgiver/nabo/søster? (eksempel på via-via) Er det muligheter for en sommerjobb i nærbutikken din eller hjembyen din? Sjekker du aktivt Finn.no og NAV for ledige stillinger? Har du sjekket "Småjobber" på Finn.no? Det er mye man ikke umiddelbart tenker på som jobb, men du tjener jo like greit penger. Og har du først fått en jobb du ikke nødvendigvis liker, kan du holde øyne og ører åpne etter en annen samtidig som du har en inntekt. Drømmejobben blir sjelden servert på gullfat og kan ikke forventes at kommer på første forsøk.



Jeg vil påpeke at jeg i all hovedsak, med forrige innlegg, siktet til de som klager på stipendet fra Lånekassen bare fordi punktum. Bare fordi de kan. En del har påpekt at stipendet burde økes fordi boligprisene er høyere, vel, jeg kan forstå, men er likevel uenig. Alt går i berg-og-dalbane og priser, utgifter og inntekter vil alltid være i ubalanse. Alt kan ikke gå opp i opp. Vi kan vel ikke forvente at vi skal bli utbetalt høyere stipend fordi boligprisene stiger? Jeg vet at det er dyrt å bo, jeg bor jo i hovedstaden selv og betaler en leiepris jeg blir helt tullete av, men dette er en del av noe uforutsigbart som er i konstant bevegelse, og jeg og du er uheldigvis dem som sitter med et dårligere marked akkurat nå. Jeg forventer ikke at Lånekassen skal ta hensyn til det. De har økt stipendet - faktisk mye, hvis man tenker på at hver eneste student får det samme som meg og deg.

Og så, helt til slutt, for å gjøre dette innlegget ENDA lengre, vil jeg gjerne ta meg tid til å svare på noen av kommentarene. Noe blir kanskje gjentakelse, men det får så være.

"Du kommer jo fra en mildt sagt privilegert familie da, Kristine :) må huske at mange blir kastet ut som 18 åring, eller får null støtte hjemmefra, greit å ha ferdig fond når man skal flytte ut og ha en kjæreste å dele utgifter med. Er faktisk ikke bare bare å finne bosted og overleve i oslo på stipendet ma får. Du vet at i forhold til prisøkningen på varer, boliger osv, så er studiestøtten halvparten av hva den var for 15 år siden? Det er ikke nok"

Jeg er faktisk veldig nysgjerrig på hvem du er, for du vet åpenbart mye om meg og min økonomiske situasjon. Først av alt: Jeg kan innrømme at jeg kommer fra en privilegert familie og at det er betryggende å ha et slags sikkerhetsnett. Jeg er klar over at ikke alle er like heldige som meg og det er heller ikke noe jeg tar for gitt. Når det er sagt: Jeg har nada å si om "må huske at mange blir kastet ut som 18 åring", for det handlet veldig lite om dette innlegget og jeg ser ikke helt.. Sammenhengen? Selv om jeg har familien min som et sikkerhetsnett blir det feil av deg å konkludere med at jeg får støtte hjemmefra, har et ferdig fond og en kjæreste å dele utgifter med. Det er helt feil. Ja, jeg deler soverom med kjæresten min og sparer litt på det, men utover det har jeg akkurat de samme utgiftene som deg og alle andre: Disse betaler jeg ved å jobbe cirka 12 vakter i måneden, slik at jeg både får levd og spart.

"Enig med deg i det meste! Men vil bare nevne at det langt ifra er alle studier som er like arbeidskrevende, jeg studerer for eksempel sivilingeniør på NTNU, og jeg hadde ikke hatt sjans i havet til å jobbe ved siden av, uten å gitt opp det lille snevet jeg har av fritid. Jeg greier meg, ved å jobbe hele sommeren."

Jeg er veldig klar over at ikke alle studier er like arbeidskrevende og at ditt er svært arbeidskrevende - det er derfor jeg synes det er tommel opp at du jobber i sommerferien. Det var forsåvidt det jeg forsøkte å si i det første innlegget, men jeg håper det kom bedre frem nå: jobb i ferier er helt supert og dette funker for omtrent alle jeg kjenner som ikke har deltidsjobb. Lykke til videre i studiet!

"Her må jeg si meg STERKT uenig. Vi er mange som går på svært krevende studier hvor jobb er mer eller mindre uaktuelt nettopp fordi man ikke kan forplikte seg til da en arbeidsplass. Selv kan jeg sitte på skolen fra 8 om morgenen til 19-20 på kvelden, og heller ikke da har fått gjort det som forventes av meg. Det er ikke uten grunn at vår generasjon går under navnet ''generasjon prestasjon'' , og i dette innlegget er du med på å underbygge dette. Om det skal forventes at fulltidsstudenter skal jobbe i tillegg til lange dager på skolen er det ikke rart mange møter veggen, eller i det hele tatt sliter. Det forventes mye fra alle kanter, og for studenter som prioriterer skole og det å ha et sosialt nettverk eller kanskje et verv vil det være vanskelig å kombinere uten at det får konsekvenser eller må gå på bekostning av andre ting. Alle er ikke supermennesker, og dermed syntes jeg det blir feil å generalisere og dra konklusjonen om at ''dersom du er som meg - frisk, rask og med helsa i god behold, så får du ikke lov til å klage med mindre du har en jobb'' At lånekassen er et privilegie, og noe som burde settes stor pris på skal jeg ikke nekte for, men stipendet og lånet vi får må ses i kontekst av prisene på dagens marked. For min del er jeg avhengig av å jobbe mye i ferier, så jeg kan bruke resten av året på studiet for å kunne nå dit jeg vil i senere tid. Jeg ser poenget med innlegget ditt, og ja det finnes mange som ikke setter pris på systemet Norge har, men før man kommer med slike påstander eller drar konklusjoner hadde det kanskje vært lurt å tenke litt over at vi alle har ulike utgangspunkt og prioriterer forskjellig."

Jeg er helt enig i at vår generasjon går under navnet "generasjon prestasjon" (dette er som sagt noe jeg har forhåndsskrevet et eget innlegg om). Dagens ungdom er noen forbanna helter, done deal. Som du sikkert har skjønt etter dette innlegget forventer jeg ikke at fulltidsstudenter skal jobbe i tillegg til lange skoledager dersom de ikke har tid og mulighet til å prioritere annerledes/riktigere, men da synes jeg det er viktig med en sommerjobb (som du jo har) for å tjene penger til å leve på resten av skoleåret. Så, du har jo en jobb, og tommel opp for det. "Det forventes mye fra alle kanter, og for studenter som prioriterer skole og det å ha et sosialt nettverk eller kanskje et verv vil det være vanskelig å kombinere uten at det får konsekvenser eller må gå på bekostning av andre ting". Dette er helt korrekt. Her handler det om prioritering. En deltidsjobb fremfor sommerjobb (eller en jobb i det hele tatt) er ikke en prioritering for alle og en kjip ting å prioritere, men likevel nødvendig for mange. For min del har jeg valgt å prioritere studier og jobb og har dessverre lite tid igjen til sosial omgang og verv/fritidsaktiviteter. Dumme, kjipe ting å prioritere bort, men igjen den eneste måten å få det til å gå rundt på med tanke på økonomisk bruk, sparing til leilighet og prestasjon på skolefronten. Dessuten vil jeg legge til: For mange kreves det å sitte fra 08:00-20:00 på skolen, men for mange handler dette også om flink pike-syndromet. Presset som følger med er enormt og kommer fra alle kanter, men jeg synes ikke dette kan settes i kontekst med hvorvidt vi får mer i støtte fra Lånekassen eller ikke. Det er en helt annen diskusjon.

Jeg håper dette innlegget ble bedre formulert og at meningene mine kom tydeligere fram - jeg skal i hvert fall ALDRI skrive noe løst og ledig på fem kjappe minutter igjen ;-) #lessonlearned





Til enstøingen

  • 26.01.2016, 19:45

I dag deles alt. Ufiltrert. Folk skriver om aborter, voldtekter, selvskading og sexlivet sitt. Hva jeg tenker om denne type utlevering av privatliv er en helt annen sak, men jeg kan i hvert fall si dette: Oppi alt kaoset har jeg savnet å lese noe som ikke bare går på egenterapi og/eller klikk, men som faktisk kan være en liten oppmuntring i noens hverdag. Litt støtte. En klapp på skuldra. En luftklem.




Dette innlegget er til deg. Du som ikke har noen venner på skolen, som aldri har blitt flørtet med, som aldri har vært på jentekveld. Eller du som føler deg som en enstøing. Du som har en helg haug venner du egentlig ikke har noe forhold til, du som alltid blir nedprioritert og utelatt. Du som bare later som. På barneskolen, på ungdomsskolen, til og med på videregående, er det alltid et konstant jag. Du vil være jenta alle snakker om, hun som blir invitert på alle bursdager og fester, hun som blir bært på en gullstol av alle gutta. Selvfølgelig vil du det. Hvem vil vel ikke? Uvitende eller ei, alle søker det samme.

Det skjærer i hjertet når jeg hører om jenter som blir mobbet for vekt, hudfarge eller materialistiske verdier. Det er så vanskelig for folk utenfor å føle på den samme smerten, men kan dere ikke bare prøve? Forestill deg ensomheten, ydmykelsen, frykten - alt de føler på, men ikke får til å gjøre noe med. Forestill deg å leve i et sort hull, hvor ingen hjelper deg opp eller i det hele tatt ser at du ligger. Forestill deg hvordan det føles å ville ta sitt eget liv. Hvor desperat man er etter noe bedre. Bare litt glede. Litt oppmerksomhet. Ett "hei".

Men kjære enstøing,
det kommer en dag hvor du kan endre alt.



Jeg skal ikke si at du skal gå med hevet hode, ta tilbake din plass i klassen og få selvtillitt over natta. Det kommer mest sannsynlig ikke til å skje uansett. Men, det kommer en dag hvor du vil få muligheten til å endre alt. Hvis du konsentrerer deg om skolen, prøver å holde hodet kaldt, endrer tankegangen din til at motgangen gjør deg sterkere - alt vil være med på å forme en person som en dag kan utrette store ting. Skriv ned målene dine for livet og aldri gi slipp på dem.

Vil du designe din egen kleskolleksjon? Bli psykolog? Reise verden rundt? Bli redaktør i en internasjonal avis? Hold kortene dine tett til brystet, jobb for dem hver dag, aldri gi opp. En dag kan du bevise at du alltid var god nok. Det var bare menneskene som var for opptatte av seg selv og sitt som aldri så det. 

Bare litt tankespinn på en helt vanlig tirsdag, xo.





Vi har alle en hjertesak, men min er ikke pelsdebatten

  • 22.01.2016, 19:56

Vi har alle våre hjertesaker.

Jeg har alltid ønsket å ytre mine meninger om dette temaet, men i frykt for å motta hets har jeg latt være. Men det skal jo ikke være sånn? Jeg har heldigvis vokst på meg nok baller og mot de siste årene til å skrive om akkurat det jeg vil, og det ser jeg på som positivt. 

Det handler om denne evigvarende pelsdebatten. Jeg vil innlede med å innrømme; i fjor kjøpte jeg en dunjakke fra Haust med pelskrage. Året før eide jeg en Canada Goose. Jeg spiser kjøtt, fisk og egg. Jeg bruker, uten å ha sjekket opp i dette, helt sikkert noen produkter som er testet på dyr. Jeg eier ei skinnjakke, skinnhansker og flere par skinnsko. Kanskje er det lite relevant å nevne, men jeg gjør det likevel: Jeg har aldri hatt noe forhold til dyr, hverken vokst opp med eller eid noen, og det er sikkert noe av grunnen til at jeg ikke føler et like sterkt og personlig bånd med dem som mange gjør.

Og så vil jeg si til alle pelsmotstandere: Dere gjør en fantastisk jobb. Virkelig. Vi trenger sånne som dere. Dere som på en saklig måte tar opp diskusjonen, om og om igjen. Dere som opplyser andre mennesker om hvilke ulemper det medfører å bruke pels og hvilke fordeler det vil utrette å ikke bruke det. Jeg har flere venner som er mot pels. De har, i alle år, vært talsmenn for dyr og deres rettigheter. "Hvorfor skal et dyr lide for at du skal føle deg fin, Kristine?". Det er et saklig, godt og velformulert argument. Jeg beundrer dem. Og respekterer dem. Jeg digger mennesker som har nok guts til å ta opp tøffe, aktuelle og samfunnskritiske diskusjoner for å gjøre verden vi lever i bedre. Jeg har aldri sett en så stor framgang som den vi nå har møtt. Det er utallig mange som kjemper for dyrs rettigheter, bloggere og andre maktpersoner som er mot pels sier det høyt - engasjementet er stort. Igjen: Vi trenger sånne som dere. Dere som klarer å ta opp pelsdebatten på en saklig måte, for å informere andre mennesker. Dette er deres hjertesak. Jeg ser det, og jeg skjønner det - for mennesker er min.

Barn i u-land som er frarøvet livets goder. De godene jeg bader i, men ikke tar for gitt, hver dag. Menneskene jeg møter på hvert gatehjørne, med utslitte pappkopper og håndskrevne skilt. Alle som ble utdelt urettferdige kort som små og må kave seg gjennom livet på en måte jeg aldri vil forstå. Alle de fattige, alle de hjemløse, alle de uskyldige, sårbare barna som blir misbrukt, slått og oversett. Dere er min hjertesak. Jeg tenker på dere hver dag. Kvier meg til å gå forbi dere når jeg går ut. Jeg føler meg egoistisk, selvsentrert og dårlig når jeg ikke tar meg råd til å gi penger til alle dere med pappkopper. Men vit dette: Jeg tar aldri godene mine for gitt. Jeg er så takknemlig for alt jeg har, alt jeg har mulighet til. Jeg kommer aldri til å se ned på dere eller føle meg noe mer verdt enn dere.

Hjertesaker er det som står hjertet vårt nært. Ikke det vi ønsker å bry oss om, ikke det folk sier at vi skal føle på, ikke det vi tvinger oss selv til å bidra med - det er ting vi på autopilot, med oppriktig kjærlighet og medfølelse - bryr oss om. Og her kan jeg igjen innrømme: Dyrs rettigheter er ikke sånn for meg. Og her vil jeg gjerne forsøke å forklare så korrekt som mulig, i frykt for å bli oppfattet som hjerteløs. Jeg er ikke direkte for pelsindustrien i den forstand at jeg ikke kunne gitt mer faen eller støtter den ved å rope "JEG ER FOR PELS!", men det er jo heller ikke min rett å si at jeg er mot, når jeg vet at jeg på en indirekte måte støtter industrien ved å kjøpe ei jakke med pelskrage. Så da spør jeg: Kan jeg ikke få være litt likegyldig i denne saken? Det er utallig mange mennesker på denne jorda, det er utenkelig og (beklager ordvalget) naivt å skulle tro at alle vil få samme syn på én og samme ting. Jeg kan ikke bry meg om alt i denne verden - det kan ikke du heller. Vi er ikke skapt sånn. Vi velger ikke selv hva vi føler om ting. Vi bare føler, og handler ut i fra det. Jeg synes det er en fin balanse. At ikke alle er like og tenker likt, men at vi har mennesker der ute som opplyser andre om sine hjertesaker, det de brenner for. Det vil hjelpe flere mennesker å finne nettopp sin hjertesak. Men det vil også hjelpe andre å innse at denne hjertesaken ikke er noe de føler like sterkt på, som noe annet. Sånn er det med pelsdebatten, også. En pelsmotstander kan ikke hate på, miste respekten for og håne et menneske som ikke føler like sterkt for dyrs rettigheter som en selv.



For det er det jeg vil si med dette innlegget: Tommel opp og stor beundring til alle som klarer å diskutere saklig og opplyse andre på en informativ måte. Men, og her er det en hårfin grense, man kan ikke ty til mobbing, uthenging og skjellsord for å fremme sin sak. Man kan ikke hate på en person som ikke mener det samme, selv om det er en sak vedkommende virkelig brenner for. For alle brenner for noe. Jeg har lest mye om pelsindustrien, sett både bilder og videoer opp igjennom årene, slukt informasjon som er blitt skrevet på både forum og blogger - men jeg sitter her likevel, med pels på jakka. Og det må jo få være lov. Jeg har jobbet i to klesbutikker som selger jakker med ekte pels - jeg opplever at mange kunder ikke tør å kjøpe jakker i frykt for å bli hånt eller hengt ut på gata. Det er jo bra for pelsmotstanderne i den forstand at det skapes en skremselspropaganda, som igjen fører til færre kjøp, men jeg synes det skapes på feil grunnlag. Jeg synes folk skal få velge selv. Folk kan ta til seg andres forslag, suge til seg informasjon, se på bilder og forum - men til syvende og sist er det av egen fri vilje folk skal unnlate å kjøpe ei jakke med pels på, ikke grunnet frykt. Er dere ikke enige?

Mange brukere av pels mener at en pelsmotstander ikke kan ytre seg med mindre vedkommende ikke spiser kjøtt, fisk og egg, holder seg unna dyretestede produkter, ikke kjøper eller eier noe av skinn og lignende. Jeg skjønner argumentet, for det er jo noe med det å skulle gå til angrep på brukere av pels når man ikke selv "følger alle reglene i boka". Likevel mener jeg at hvert minste lille grep i egen hverdag er et steg i riktig retning og at alle har lov til å ytre seg fritt. Så lenge ytringene er saklige og vedkommende ikke går til personangrep. Som skrevet tidligere: Grensa er hårfin. Å lese blogginnlegg og saker som er skrevet av pelsmotstandere gjør meg som oftest bare stolt og enda rikere på informasjon, men av og til sitter jeg igjen med mer frykt enn kunnskap. Det skal vel ikke være sånn? Du, som pelsmotstander, føler vel ikke at du kan tvinge meg til å boikotte pels i form av frykt og trusler? Jeg, som person, kan vel ikke gjøre deg direkte kvalm fordi jeg bruker det? 

Selv om mennesker, og ikke dyr, er min hjertesak, respekterer jeg det dersom det ikke er din. Fortjener ikke jeg den samme respekten tilbake? Fortjener ikke ALLE som bruker pels, men som jo kjemper for noe annet i samfunnet, den samme respekten? Ved å skrive det jeg gjør oppfordrer jeg IKKE til å bruke pels, tvert imot heier jeg på alle som kjemper mot, men jeg synes også det skal være greit å bruke det uten å bli kritisert, både som person og medmenneske.

Kjemp gjerne for din sak, det er bare bra, men ikke gå til personangrep dersom du ikke mottar ønsket respons.





Restylane: en midlertidig trend

  • 19.01.2016, 17:00

Å sprøyte restylane i leppene er ikke lenger bare en mulighet for jenter som sårt trenger det for å drukne spesifikke komplekser. Det er trendy.

Jeg har ikke noe i mot jenter som tar restylane eller produktet i seg selv. Faktisk synes jeg det er tøft å leve i vår tid, hvor alt er nytt og spennende og ting tas til nye høyder hele tiden. Mennesker er vanedyr, men av og til må vi lukke øynene, trekke oss tilbake og innse at verden, samfunnet, mulighetene - de vokser i rekordfart. Det er betryggende å vite at restylane er der for kvinner som trenger det for å føle seg ordentlig vel i eget skall. I blant kan det være behov for å korrigere en medfødt form på leppene, for å oppnå bedre proporsjon i ansiktet. I blant kan restylane være et nødvendig produkt for kvinner som i en årrekke har slitt med komplekser for leppene.

Jeg har likevel aldri hørt noen innrømme at de har fikset på leppene fordi det er trendy og kult. Og jeg er veldig sikker på, uten at jeg sitter på håndfaste bevis, at flere jenter har tatt restylane fordi det i dag er kult med fyldige lepper. Og greit nok: Behandlingen er ikke permanent, men det er likevel en kostbar og unødvendig trend som sender ut dårlige signaler til de yngre generasjonene, ikke minst vår egen, hvor vi uvitende lærer oss selv at det ikke lenger holder å være tilfreds med kun oss selv, uten hjelpemidler.



For ti år siden ble jeg mobbet fordi leppene mine var "for store" - i dagens samfunn trives leppene mine veldig godt, for i dag er det trendy med store lepper. For fem år siden skulle vi alle være tynne - i dag skal vi være slanke, men med sprettrumper, thigh gap og en trent, men ikke for trent mage. For to år siden skulle vi alle ha milelange, tjukke extensions festet til hårrøttene - i dag klipper alle håret kort og farger det grått. Skjønner dere hvor jeg vil hen? Trendene er i konstant bevegelse, så vi kan godt la oss friste, men vi kan ikke alltid gi etter. Det er lett å overbevise seg selv om at man sårt trenger restylane for å føle seg bedre, men som med alle andre kule og trendy ting, går det som oftest over. Og igjen: Da snakker jeg om jentene som ikke egentlig behøver restylane. Og det er dem det er flest av.

Poenget er vel bare: Å fikse på sitt eget utseende har etter min mening blitt hauset enormt opp i det siste. Det bekymrer meg vel mest at svært unge jenter, som jo blir eksponert for alt i disse tider, ønsker å følge trendene, blir inspirert og fascinert. Vi vokser av oss de fleste komplekser, gjør vi ikke? Det høres kanskje klisjé ut, men de fleste komplekser forsvinner med tiden. Man må jo bare rekke å leve lenge nok til å bli trygg på seg selv først. Jeg er sikker på at dersom ALLE på 18-19 år som enten har fått brystforstørrelse, tatt restylane eller operert et eller annet grunnet "komplekser" hadde ventet til fylte 25 år, hadde over halvparten valgt annerledes. Restylane, fillers og alle andre trendy kostbarheter som skal gjøre oss "penere" - de er jo egentlig ment for kvinner langt eldre enn oss, som ønsker å bevare den ungdommelige gløden vi allerede har.

Når og hvorfor ble det i det hele tatt trendy å fikse på seg selv? Finnes det ikke sunnere og mer givende trender å følge?




Gavetips og kule gaver på CoolStuff.no

Ray-Ban 3025 Aviator Solbriller fra Sunglasses Shop


hits


INSTAGRAM



@albertiiine


Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©